Krig med Iran?
Mykje av USA si tilnÊrming til Iran liknar opplÞpet til angrepet i Venezuela. Prestestyre i Iran stÄr under sterkare internasjonalt og lokalt press enn Venezuela, men har ogsÄ langt sterkare militÊr makt.
Denne kronikken ble fĂžrst publisert i Panorama nyheter.
Ei samanlikning av USA sine mÄl, strategiar og verkemiddel overfor Venezuela og den pÄgÄande opptrappinga i Iran kan gje peikepinnar pÄ kva iranarane og verdssamfunnet har i vente.
Men samtidig er det usikkert om president Trump og USA har same prioriteringar i Midtausten som i Latin-Amerika, og kva utslag det kan gje.
Panorama nyheter er et uavhengig nettsted om bistand, globale forhold og internasjonal utvikling.
FĂ„ Panorama rett i innboksen her!
Venezuela-modellen
I Venezuela gjekk det frÄ uklare forhandlingar med president Nicolås Maduro, til militÊre aksjonar mot bÄtar anklaga for narkotikasmugling, flytting av USAs marinestyrkar mot Venezuela og truslar om mogeleg militÊrt angrep.
Det enda med ei avgrensa militÊroperasjon og kidnapping av Maduro og kona for Ä stille dei for retten i USA for «narkotikaterror».
Men det kom ingen regimeendring eller maktoverfĂžring til opposisjonen, leia av Edmundo GonzĂĄlez og profilert av fredsprisvinnaren MarĂa Corina Machado, som USA under Biden si administrasjon anerkjente som vinnarar av presidentvalet i 2024.
I staden valde USA under president Trump Ă„ vidarefĂžre det sitjande udemokratiske og undertrykkjande regimet med visepresident Delcy RodrĂguez som ny president, og ein avtale som sikra USA tilgang og inntekter frĂ„ Venezuelas oljeindustri.
Benedicte Bull skriv at USA totalt ignorerer demokrati og folkeretten og opprettar ei ny form for kolonialt styre. Argumenta deira var at Venezuela trong stabilitet, og at oljeinntektene ville komme begge land til gode. Demokrati â og fredsprisvinnaren Machado â vart sett pĂ„ vent, eventuell endring kunne komme seinare.
Det som talar mot eit meir omfattande angrep, er at USA er meir militÊrt sÄrbart for motangrep frÄ Iran.
Over til Iran
USA sin framgangsmÄte mot Iran har sÄ langt mange likskapstrekk: truslar om bruk av militÊrmakt og flytting av stadig stÞrre marinestyrkar mot Persiabukta. Men bakteppet er annleis: konflikten er meir opptrappa, regimeorganiseringa er ulik og USA sine militÊre styrkar er meir sÄrbare for iranske mottiltak.
Venezuela og Iran er ogsĂ„ ulikt organisert. SjĂžlv om begge er autoritĂŠre regime, ligg Ăžvste politiske og Ă„ndelege makta i Iran hos ein Ayatollah, utnemnd pĂ„ livstid, og hans religiĂžse VokterrĂ„d som ĂČg har innverknad over Revolusjonsgarden. Under desse stĂ„r ei folkevald (men pĂ„ VokterrĂ„det sine premissar) regjering og eit parlament. Desse institusjonane stĂ„r i stadig konflikt, men framstĂ„r meir samla i Ă„ forsvare Iran mot militĂŠr intervensjon.
Iran har i lang tid vore sanksjonert av FN, EU og USA med omsyn til atomprogrammet sitt. President Trump trappa opp sanksjonane dÄ han i 2018 trekte USA ut av forhandlingane om ein samla aksjonsplan (Joint Comprehensive Plan of Action). EU har nyleg sett Revolusjonsgarden pÄ terrorliste for maktbruk og drap av kanskje sÄ mange som 20 000 sivile under landsdekkande demonstrasjonar mot regjeringa tidleg i 2026.
Sommaren 2025 gjennomfĂžrte USA og Israel militĂŠre angrep mot iranske atomanlegg og likviderte sentrale militĂŠre leiarar. Det har Ăłg vore angrep mot ein Iran-stĂžtta milits i regionen, Hamas i Gaza, Hezbollah i Libanon og Houtiane i Jemen, for Ă„ svekke deira innverknad.
Det som talar mot eit meir omfattande angrep, er at USA er meir militÊrt sÄrbart for motangrep frÄ Iran.
USA har militĂŠre flybasar og 30â40.000 amerikanske troppar i regionen, mellom andre i Qatar, Dei sameinte arabiske emirata (UAE) og Bahrain. Israel, som Iran tidlegare har utsett for rakettangrep, er ogsĂ„ sĂ„rbart.
Viktige USA-allierte som Saudi Arabia, Qatar, UAE og Tyrkia har sterkt frÄrÄdd eit militÊrt angrep. I tillegg kan eit angrep ramme olje- og gassindustrien i heile regionen og auke risikoen for vidare regional konflikt og fragmentering. Store grupper som kurdarar (Iran, Irak, Syria og Tyrkia) og balutsjar (Iran, Pakistan og Afghanistan) kan forsÞke Ä oppnÄ mÄla sine om eigne statar.
Avtalen om kva?
Som i Venezuela, er det uklart kva USA Ăžnskjer Ă„ forhandle om â om det inkluderer kontroll over iransk olje eller Ă„ hindre Iran i Ă„ selje olje til Russland og Kina.
IfĂžlgje New York Times stilte USA den 28. januar krav om tre hovudpunkt, kor kravet om Ă„ hindre overgrep mot demonstrantar vart tona ned:
- permanent opphĂžr av anriking av uran, og avskaffing av alle lagra anrikingsmateriale
- avgrensing av rekkevidda til og talet pÄ ballistiske rakettar
- slutt pĂ„ all stĂžtte til iranske «proxyâgrupper» i Midtausten, inkludert Hamas, Hezbollah og Houthiane
Alle desse punkta er vanskelege for regimet i Iran Ä imÞtekome, dÄ dei vil redusere evna til militÊr avskrekking og til Ä motstÄ ytre angrep. Samstundes har dei kanskje lagt merke til at president Trump i liten grad vektlegg krav om demokrati og vern av menneskerettar, og at USA tidlegare unnlét Ä gripe inn dÄ demonstrasjonar vart brutalt slÄtt ned.
Scenario
Gitt dei ulike forholda â og at mĂ„la til Trump og USA ikkje er heilt klare â er det vanskeleg Ă„ fĂžreseie kva som kjem til Ă„ skje vidare, og kva vilje dei har til Ă„ bruke militĂŠrmakt eller samarbeide med Israel om slike operasjonar.
Ein annan faktor er i kva grad Trump held seg til USA sin nasjonal tryggingsstrategi frÄ november 2025 som vektlegg «America First» og prioriterer kontroll over den vestlege halvkula, og dermed Venezuela.
Strategien er langt mindre ambisiÞs for Midtausten. Her er mÄlet Ä hindre Kina i Ä dominere regionen og energiforsyningane, men Ä unngÄ «evige krigar» som pÄfÞrer store kostnader. USA vil heller ikkje tvinge land til Ä endre tradisjonelle styresett, men «oppmuntre og applaudere reformer nÄr dei oppstÄr organisk, utan Ä prÞve Ä pÄtvinge dei utanfrÄ».
Fullt militĂŠrt tilslag
Det er grunn til Ă„ tru at president Trump, mellom anna for Ă„ unngĂ„ kritikk frĂ„ sine MAGAâtilhengjarar, vil unngĂ„ ein militĂŠr operasjon som kan gje store tap og vedvarande kostnader.
Argumentet for eit slikt tilslag mĂ„ dĂ„ vere at det kan fĂ„ slutt pĂ„ iransk innflytelse i regionen og hindre angrep mot Israel. Tryggingsstrategien peikar pĂ„ at Iran allereie er svekka, og har mista noko av pĂ„verknaden i Syria: Hamas er redusert, og Houthiane og Hezbollah har meir avgrensa makt. Desse kan ĂČg rammast med avgrensa rakettâ eller flyangrep.
Det er vanskeleg Ă„ fĂžreseie kva type styre som ville verta stĂ„ande etter eit fullskala angrep, eller kven som kunne ta over. Skulle USA forsĂžke Ă„ setje inn eit eige regime, eller eventuelt stĂžtte son av den tidlegare shahen, kan det mĂžte folkeleg motstand. IfĂžlgje NYT sa USAs utanriksminister Rubio nyleg at det ikkje finst noko enkelt svar pĂ„ kva som skjer om regimet fell â «det er heilt ope, og ingen veit kven som vil ta over».
Dette er ĂČg ein faktor USA mĂ„ ha med i vurderingane sine.
Avgrensa militĂŠroperasjon
Ei meir avgrensa bruk av militĂŠrmakt, som i Venezuela, er derfor meir sannsynleg. Det vil ĂČg â om det lukkast â demonstrere USAs evne og vilje til Ă„ nytte sitt militĂŠre potensial utanfor nĂŠromrĂ„da og sette grenser mot Kinas aukande innflytelse i regionen.
Eit slikt angrep kan, som ved tidlegare aksjonar, retta seg mot atomprogrammet, kanskje med styrkar pĂ„ bakken for Ă„ sikra fullstendig Ăžydelegging â sentrale militĂŠre leiarar, rakettanlegg og marinen om dei utgjer ei trussel mot USAs flĂ„te, kombinerte med angrep mot «proxyâgruppene».
Om Irans religiÞse og militÊre maktapparat vert tilstrekkeleg svekt, kan mÄlet vera ei organisk intern maktovertaking. SÄ sterkt som Revolusjonsgarden stÄr, er ikkje dette ein sjÞlvfÞlge; for stabiliteten i Iran og regionen krevst det at delar av statsapparatet inngÄr samarbeid med USA.
Dermed er dette ein hÞgrisikosak bÄde for USA og nabolanda.
Forhandla lĂžysing
Det siste av dei meir fÞreseielege alternativa er ei forhandla avtale mellom USA og delar av det iranske maktapparatet. Begge partar viser til pÄgÄande samtalar og ei mogeleg ramme for forhandlingar. Den 6. februar mÞttest partane sÄ direkte i Oman, utanom Ä setje ut sine forskjellige posisjonar kom dei ifÞlgje media ikkje vidare i forhandlingane. NÄr USA no sender ytterlegare eit hangarskip mot Iran aukar dei det militÊre presset.
NĂ„r det gjeld anriking av uran er forhandlingane om Iran sitt atomprogram â som Trump trekte USA ut av â attende pĂ„ dagsorden. Slik kan USA setje eigne premissar i direkte forhandlingar med Iran. Forhandlingsrommet for missilprogrammet og stĂžtte til regionale grupper er meir usikkert; mykje heng pĂ„ kva ein iransk leiing kan akseptera utan Ă„ «miste ansikt og makt». Lovnader om sanksjonsfritak for iransk oljeeksport, som i Venezuela, kombinert med ein kontrollmekanisme som hindrar sal til Kina og Russland, kan betre Irans Ăžkonomi â eit mogleg smĂžremiddel for ein avtale.
Trusselen kan likevel vera same: fÞlg vÄre krav, eller sÄ nyttar me endÄ meir makt.
Dette vil, som i Venezuelaâtilfellet, nedprioritere krav om demokrati og vern av menneskerettar for Ă„ oppnĂ„ ein grad av midlertidig stabilitet og Ă„ verne amerikanske handelsinteresser. Det er vanskeleg Ă„ akseptere for europeiske land og den iranske diasporaen, men ikkje nĂždvendigvis for USAs regionale partnarar.
Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet stĂ„r for skribentens regning. Ănsker du Ă„ bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.