Herold

Hver dag sitter noen og kikker ut vinduet og drømmer om å komme ut i frisk luft.

Hver dag drømmer noen om å delta på fritidsaktiviteter for adspredelse.

Hver dag drømmer noen om å ha samme muligheter som andre. Delta i bursdager, besøke en søster, venn eller en bestefar.

Det kan de ikke. De trenger assistanse. De trenger hjelp fra en annen person for å kunne komme seg ut, kjøre bil, drive med idrett eller oppholde seg andre steder enn hjemme.

Hvert år får noen invitasjon fra interesseorganisasjoner for å delta på kurs og treningsopphold for å kunne lære seg å mestre og behandle egne diagnoser eller ervervede skader. Sannheten er at de fleste er ekskludert fra å reise til eksempelvis Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser, fordi de ikke har noen som kan følge.

Å få opphold på sykehus eller behandlingssteder for å behandle egen sykdom er ingen selvfølge for de som bor på institusjoner/bofellesskap. Så lenge det er kommunen som skal bistå med personell til å følge, så kan man drømme videre. Det er ikke folk til slikt. Det er lovpålagt å overleve, ikke leve.

Så lenge mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke blir «fredet» og får øremerkede midler fra regjeringen, så vil de være av de første til å miste goder ved nedskjæring i budsjett. Det er uverdig og uetisk. Administrasjonen og deretter politikerne tenker det er lettest å spare penger der det er størst budsjett.

Det er en skam at mennesker blir behandlet på denne måten. Det har pågått over mange tiår. Det hjelper så lite å klage for selv Statsforvalteren tillater lovbrudd. Se på alle tvangsflyttingssakene som eksempler. TT-ordningen hjelper de som ikke kan kjøre bil selv. Det gir mulighet for en til kanskje to turer i året for å besøke familie. Hvis de bor tett ved. Det føles litt snaut.

Vi små er hjelpeløse i kampen mot budsjettene. Det er så mange fine paragrafer med fine ord, men de når ikke ned til oss små rent praktisk.

Om du synes dette ble mye sutring: Les de første linjene på nytt. Er det å be om for mye? Skal barn som blir født med en skade bli henvist til et stillesittende, redusert liv fordi de trenger bistand? Trenger de egentlig feire jul? De trenger hjelp til å pynte, ikke sikkert kommunen har råd til det. Det er ikke lovpålagt. Må de egentlig på ferie? Ikke lett for kommunen å få godkjent turnus for slikt. Det trengs ikke ferie for å overleve.

Jeg synes det er på tide staten tar sitt ansvar og sørger for at alle blir behandlet likt og får like muligheter. Det er på tide å vise handlekraft, ikke flotte paragrafer. Loven er lik for alle, om du deltar i samfunnet med eller uten funksjonsnedsettelser. Alt vi trenger står beskrevet i paragrafer, men det hjelper oss ikke praktisk i hverdagen.

Kommunene har ikke økonomi til å ansette nok folk. Det er folk vi trenger.

Vi har hørt det før, har vi ikke?