Vi kunne lese i denne avisen 6. februar i år om kvikkleire og faren for kvikkleireskred i Groruddalen. Den gamle sjøbunnen har hemmeligheter den helst ikke vil dele med oss, og kan by på overraskelser vi gjerne vil være foruten.

Hvordan kan vi hindre leirskred i Groruddalen?

En av de første overraskelse i moderne tid var kvikkleireskredet i Trøgstad, 29. oktober 1967, som tok med seg tolv hus og fire mennesker døde. Det kom som lyn fra klar himmel, og knapt noen skjønte hvordan det kunne gå et skred der. Landskapet var jo nesten flatt? Dessuten var skred en hendelse som naturen selv skapte, så hvordan kunne det gå ras på flatmark?

Den gangen ble de fleste skred utløst av naturlige årsaker, omtrent åtti prosent, mens de resterende tjue var forårsaket av mennesker, på en eller annen måte. Trøgstadraset var et slikt, der bulldosering av jordene hadde blitt populært i kommunen. Leirholene ble jevnet utover for å få flatere og enklere jorder å pløye, men teori er som kjent én ting, mens praksis er to.

For å skjønne hva som skjer, må vi vite mer om leire, som finnes i to typer. Leire og silt. Leira består av mikroskopiske «potetgullflak» som er positivt ladet på kantene og negativt i midten, og står på hverandre som korthus. Ladingen er skapt av saltvannet som en gang dekket sjøbunnen, og denne elektriske ladingen forsvinner gradvis når den vaskes ut av erosjon. Når denne kornstrukturen kollapser, blir leira kvikk og det utløses et skred, eller et løsmasseskred, som er det faglige uttrykket. Et av de største naturlige skredene vi kjenner til er Tesinfallet i 1795, som demmet opp Vorma slik at Mjøsa steg med hele seks meter. Den gangen tok det ett hundre dager å grave nytt løp til Vorma, og du kan fortsatt se restene fra skredet stikke opp av elva som små, gressbevokste øyer. Så er det silt; det er mikroskopiske leirkuler som ligger i vann, og ettersom vann ikke lar seg komprimere, begynner kulene å trille, akkurat som klinkekuler, når vekten på dem blir for tung. Ingen kan beregne når dette vippepunktet passeres, men når det skjer, er det for sent.

Etter hvert som vi har fått stadig større og kraftigere maskiner og blir i stand til å bygge enorme konstruksjoner, øker vi samtidig faren for leirskred. I dag er nitti prosent av alle skred utløst av menneskelig aktivitet, mens de siste ti er utløst av naturen selv. Det er nok å nevne jernbanen i Moss, skredene i Gjerdrum, Heim og Nesvatnet, Skjeggestadbrua på E18, eller E6 ved Stenungssund utenfor Gøteborg. Vekt og menneskelig aktivitet er nå den største sikkerhetstrusselen, og selv om faren kanskje er større andre steder enn i Groruddalen, er det ikke risikoen som bør bekymre oss mest. Det er konsekvensene vi må bekymre oss for. Hvis det går et skred av gjerdrumstørrelse på Stubberud, for eksempel i rushtiden når køen korker seg før Furuset, kan mange hundre mennesker bli tatt av et skred, veien sperret i måneder eller år med påfølgende trafikkork på Trondheimsveien og Østre Aker vei i like lang tid. Det har potensial til å bli en ulykke større enn både Scandinavian Star og Alexander Kielland.

Stubberud er et område som ønskes utnyttet på best mulig måte, hvilket betyr høyest mulig ugrad, men dette kan fort komme i konflikt med sikkerhet. Jo større vekt som blir lagt på området og jo mer det blir «rotet i bakken», desto større vil sannsynligheten bli for at det kan gå et skred. Vi vet ikke når. Raset kan gå om fem år, eller om femti år eller fem hundre år. På Nesvatnet overvåket de området med skredsensorer, men ingen av dem registrerte noe unormalt før etter at skredet gikk. Skredvarslere kan med andre ord være en sovepute. Og advarsler fra sivilbefolkningen har liten eller ingen effekt, det ble behørig vist i Ask på Gjerdrum.

Så hva gjør vi?

Vel, saken er både enkel og fryktelig komplisert, men politikerne på Stortinget sitter med nøkkelen. Imidlertid virker det ikke som om de er interesserte i å bruke den, jeg har snakket med Arbeiderpartiet, Miljøpartiet de Grønne, Venstre, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet. Dessuten har jeg snakket med Transport- og kommunikasjonskomiteen, foreløpig uten resultat. Jeg håper derfor at Oslo kommune kan bruke sin politiske makt og sitt nettverk til å presse fram en løsning i tråd med det jeg kommer til å foreslå litt ut i denne Onsdagspihlsen.

Da vi fant olje i Nordsjøen oppsto et stort og umettelig behov for geologer, og fordi betalingsviljen til havs var langt høyere enn på land, ble det knapt en eneste geolog igjen på fastlandet. Dette ble et problem for mange utbyggere, derfor fikk sivilingeniører et krasjkurs i geologi og ble dermed «geoteknikere.» En god tittel betyr som kjent mye, men det gjør ikke en geotekniker til en geolog. Da aktivitetene i Nordsjøen passerte toppen, begynte geologene og sedimentologene å se seg om etter nye beitemarker, slik næringslivet fungerer når inntektene begynner å skrante ett sted. Dermed oppsto en kompetansestrid mellom geoteknikere på den ene siden, og geologer og sedimentologer på den andre.

Kort og brutalt enkelt forklart, er metodebruken den vesentligste forskjellen. Geoteknikere borer i bakken og analyserer det borekjernen viser. Hvis en geotekniker har boret tre hull, funnet kvikkleire i hull 1 og 3, men ikke i hull 2, anses dette for å være to separate kvikkleiresoner og dermed trygt. Dessverre visste ikke skredet på Ask om dette, så det gikk sideveis og tvers gjennom alle sonene likevel. Geoteknikerne lener seg på Kvikkleireveilederen fra Norges vassdrags- og energidirektorat, som ikke har blitt oppdatert etter skredet på Ask. Hvorfor geoteknikerne ikke har fått panikk av den grunn, er mer enn jeg forstår. Jeg ville vært vettskremt. Norges Geotekniske Institutt, som utdanner geoteknikere, har oppfattet at geoteknikere ikke kan og vet nok om leire og skredfare, og har derfor startet et prosjekt som heter Saferclay. Det skal rapportere i 2028 eller der omkring, men så lenge kan vi ikke vente.

Geologene bruker seismikk og 4D-teknologi som ble utviklet av oljeselskapene, og et av resultatene er at det ennå ikke har gått skred i Nordsjøen, mens det har gått minst ett alvorlig skred årlig på land de siste årene, flere med tap av menneskeliv. Det er åpenbart at metodebruken er en sentral brikke i forskjellen, og at det er denne forskjellen vi må se på for å bedre sikkerheten.

Svaret er som sagt, enkelt. Vi må rett og slett stille de samme kravene til grunnforholdsundersøkelser på land, som vi gjør til havs. Det er ingen grunn til noe annet. Lovgiverne, altså Stortinget, er de eneste som kan sørge for at dette blir en realitet. Derfor må Oslo kommune bruke all sin makt og prestisje for å pushe fram dette på Løvebakken. Allerede i dag finnes det prosjekter i kvikkleireområder som geoteknikere planlegger, og hvor det er utmerkete anledninger til å gjøre parallelle 4D-undersøkelser og sammenligne resultatene etterpå.

Det som gjør dette komplisert, er at geoteknikere har fått holde på i årevis uten konkurranse, og jeg frykter at forholdet mellom etater, som eksempelvis Statens vegvesen, departementer, geoteknikere og politikere er sauset så grundig sammen at dette til syvende og sist vil handle om prestisje. Derfor kan det å redde menneskeliv bli mindre viktig enn å innrømme feil.

Onsdagssnapsen:

Så fort som tiden går nå, skulle det ikke forundre meg om vi alle blir over 100 år gamle.