Herold

Idet jeg kommer tilbake til Oslo-gryta er det som om noe forsvinner.

(Avisa Oslo) Jeg har gått Holmenkollmarsjen. Én person i en rekke av nærmere 2000 eliteutøvere, supermosjonister, mosjonister og hobbymosjonister. På start sto jeg i en alt for trang kondomdrakt i bitende kulde. Alle rundt meg hadde rim i ansiktet og nervøsitet i kroppen. 52 kilometer er ikke et barneskirenn for de aller fleste.

Du rekker å tenke mange tanker der du står: Om du er godt nok forberedt, om kroppen holder og om du i det hele tatt burde stått der.

Noen brutale kilometer senere, i oppoverbakke, forsvant de fleste bekymringene. På Heggelivann og solen stod på for fullt.

Den traff løypa, trærne og menneskene – og plutselig kjentes det ut som noe mer enn et skirenn.

968 løpere i Holmenkollmarsjen – se bildene her

De smiler for andre

Jo dypere inn i indrefileten av Nordmarka vi kom, desto tydeligere ble verdiene som har gjort Norge til det landet vi er stolte av. 28 kilometer inn i rennet, ved Langlia, tok jeg meg selv i å felle en tåre eller to.

Rundt svingen sto en lang rekke med norske flagg på vei inn mot drikkestasjonen - men viktigere enn flaggene var menneskene: De frivillige.

Smilende, oppmuntrende, til stede for andre, til stede for mennesker de ikke kjenner. De som fryser slik at vi kan gå, de som gir av sin tid uten å få noe tilbake, de som behandler alle med samme respekt - uansett nivå, uansett tilstand.

Viskes sakte ut fra hverdagen

Dette er menneskene som minner oss på hvor vi kommer fra, og i hvilken retning vi burde bevege oss. Det slo meg hvor selvsagt det føltes. Hvordan alle vi i løypa lente oss på en usynlig kontrakt: «I dag er jeg her for deg. En dag er du der for meg.» Dette kombinert, gjorde at følelsene rett og slett tok overhånd!

Dette er verdiene vi liker å tro at Norge fortsatt bygger på. Dugnad, fellesskap, medmenneskelighet og solidaritet. Verdiene vi er så stolte av, finnes fortsatt, men de viskes sakte ut fra hverdagen.

Vi liker å tro at dugnadsånden fortsatt er en del av oss. Sannheten er at den er under press. I Marka fikk jeg en påminnelse om hvem vi er på vårt beste. Vi lever i en tid der flere forventer at andre skal stille opp, men færre gjør det selv.

Kontrasten fra Marka til byen er stor

Idet jeg kommer tilbake til Oslo-gryta er det som om noe forsvinner. Tempoet øker, blikkene senkes, fellesskapet erstattes av individualisme. Vi går forbi hverandre, ikke med hverandre. Jeg er ikke immun mot dette selv.

Derfor fortjener de frivillige mer enn bare et takk. De fortjener å bli løftet frem som det de er, selve bærebjelken i norsk kultur.

Uten dem stopper ikke bare Holmenkollmarsjen, uten dem stopper noe langt større. Det er vår evne til å bry oss om hverandre, til å stille opp uten å vente noe tilbake, og til å bygge fellesskap på tvers av individuelle interesser. Vi klarer å skape disse verdiene i Marka. Nå må vi klare å ta dem med oss hjem.

Dette debattinnlegget ble først publisert på Avisa Oslos debattside Oslodebatten.Skribenten er ansatt i Amedia, aviskonsernet som eier Akersposten/Ullern Avis og Avisa Oslo.

Kjære turentusiaster: Kan dere gå på utsiden av skisporene?

Her tryner jeg hver eneste vinter. Det blir det kanskje en slutt på nå