Eli Sharabi ble bortført av Hamas den 7. oktober 2023. Han overlevde 491 dager. Så kom han hjem til sin største tragedie.

Selv om ingen vet om Stalin virkelig sa det til Churchill, er sitatet blitt hengende ved ham: «En manns død er en tragedie. En million døde er statistikk.»

Det er umulig for meg å ikke huske det sitatet mens jeg leser «Gissel», Eli Sharabis fortelling om hvordan han overlevde 491 dager som gissel hos Hamas, det aller meste av tida sperret inn dypt ned i tunnelene under Gaza.

I luft det var vanskelig å puste i, uten sol eller lys, blant rotter og kryp, nesten uten mat, uten noen styring over sitt eget liv eller situasjon uten dette ene: Å overleve.

Gissel

Eli Sharabi

Sakprosa

«Nøkternt, nakent og rått om overlevelse»

Første fortelling

Noen av gislene fra Gaza har gitt intervjuer, men Eli Sharabis beretning er den første boka fra et gissel. 251 gisler, et kvart tusen mennesker, ble tatt med til Gaza. Rundt 40 av dem ble drept før de kom fram. 161 kom levende tilbake.

Eli Sharabi ble bortført fra sitt hjem i kibbutzen Be´eri. Da Hamas gikk til angrep, gjemte hans seg i sikkerhetsrommet med sin kone Lianne og sine to unge døtre Noiya og Yahel. De er 13 og 16 år. De er det siste han ser når han føres bort. Han vi aldri glemme redselen i øynene deres.

Vi er fortsatt bare på første side i boka, og jeg må legge den litt bort. Dette er lesning som gjør fysisk vondt.

Nøktern fortelling

Det er kanskje fordi Eli Sharabi forteller nøkternt og rolig om sitt mareritt og sin livs tragedie. Han benekter ikke følelsene sine, men han beskriver dem.

Det er kanskje den samme overlevelsesmekanismen han beskriver fra tunnelene. For å overleve må du ha kontroll over alt det lille du kan kontrollere. Og Eli er en overlever.

For du har ikke kontroll når en folkemengde prøver å lynsje deg når du kommer til Gaza. Da er det Hamas som er redningen. Et levende gissel er verd mer enn et lik. I tre døgn, beskriver Eli, ligger han bundet med reip så stramme at alt bli smerte. Kroppen rister og skaker.

Gjennom oppholdet får fanger og fangevoktere et slags forhold. Noen snakker mer enn andre, men det er ikke akkurat vennskap. Eli er hele tida klar over at de vil drepe ham det øyeblikket de får ordre om det. Og Eli ville ikke nølt et sekund med å drepe dem om det kunne gitt ham muligheten til å komme hjem. Men likevel: De spiller kort sammen. De kan stå som venner, ja brødre et lite øyeblikk og kjenne på havbrisen sammen. De snakker med hverandre.

Elis største mareritt er tunnelene. De er et klaustrofobisk helvete å dø i. Han nekter, men trues ned. En sjakt, tretti meter dyp. Der skal han tilbringe mer en fire hundre dager, under forhold som blir stadig verre og vanskeligere.

Med døden som nabo

Eli beskriver hvor vanskelig det kan være å leve sammen med andre gisler, der forskjellige personligheter og temperament kan skape intense konflikter.

Alt for lite mat, hvordan deles den rettferdig? Hvis noen irriterer, er det intet sted å unnslippe. Felles skjebne er individuelle mareritt. Eli er eldst. Han lærer de andre å lete etter lyspunkter i det helvetet de er i. Insistere på dem, for å klare å overleve. De får te en dag, det er et lyspunkt. En ekstra matbit. En knøttliten seier. Alt teller. Og det gjelder å ha et hvorfor. Da kan man klare et hvilket som helst hvordan.

Eli skildrer at han bankes opp av en ustabil vokter, flere ribbein brekker. Noen fangevoktere ydmyker dem. Snev av menneskelighet skjer helst bare når en vokter er alene. De er isolert, de må lese nyheter ut i fra humøret til vokterne. De kan ikke vite noe sikkert om verden der ute. De treffer andre fanger, som så forsvinner. De vet ikke om de nå er fri eller drept.

Eli Sharabi skriver ikke om politikken i dette. Han holder seg til det som faktisk skjer med ham. Han brukes i Hamas propagandavideoer. Sier det han skal si, han er en overlever. Gislene lærer hverandres liv og historier, etterhvert nesten så altfor godt. De blir stadig magrere, stadig sykere.

Sannheten

Og så, når det går mot slutten, er det vanskelig å tro at friheten nærmer seg. De flyttes, de får nye klær, de må vente. Gislene må gjennom et offentlig propaganshow og spille rollene sine.

Og så – er Eli snart ute. Han har overlevd. Han kan gjenforenes med sine kjære. Men han hører taushet, og han forstår, forstår før de forteller: Kona hans ble drept. Begge døtrene ble drept. Han er alene. Han er fri. Men alt han kan gjøre er å overleve videre.

Styrken i denne boka er den individuelle beretningen. Den konkrete fortellingen, det nøkterne språket forteller oss et individ. Det gjør at vi kan se og føle en individuell tragedie som representant for all tragedie. Beretningen redder oss fra både statistikken og politikken i krigen.

For skulle jeg lest én bok om hver av de drepte og bortførte den 7. oktober 2023 hadde det tatt mer enn fire år, om jeg leste en bok om dagen. Nå slipper ennå ingen journalister inn til krigsofrene i Gaza, men skulle jeg lest én bok om hver av de drepte palestinerne i Gaza ville det tatt meg over 200 år, hvis noen hadde vært i live til å skrive dem alle.

Slik blir alle ofre statistikk, tall i en kolonne. Derfor er enkeltberetninger som Eli Sharabis så viktige.