Herold

Midt i det norske gullrushet; sølv i laghopp er det beste som har skjedd i OL hittil.

Det er mindre enn ett år siden norsk hoppsport nesten ble fradømt retten til å delta internasjonalt, om ikke juridisk så i hvert fall moralsk. Forresten spilte det knapt noen rolle, for vi var uansett ute av det, ferdige, sjanseløse i mange år, muligens for all framtid. De dystre spådommene var til å forstå, om kanskje ikke helt rasjonelt, så i hvert fall emosjonelt. Sinnet var fortjent. Vi var tatt i systematisk «teknisk doping».

Det er ikke rart Kristoffer Eriksen Sundal sa det som han gjorde på sletta etter rennet:

«Jeg er bare så drita fornøyd!«.

Hoppsjef Jan-Erik Aalbu hadde som alltid sin verbale variant, men det mest forståelige var innrømmelsen om at han aldri hadde vært så nervøs. Han var vært med på mye, i mange idretter, men kanskje aldri hatt så mye å vinne som i denne lagkonkurransen. Det var i hvert fall ikke mer å tape. Han hadde for lengst tapt alt.

Sesongen startet omtrent som ventet, altså dårlig, og samme Aalbu ble spurt om det overhodet var mulig å ta igjen de andre i løpet av vinteren.

– Da får vi gjøre det neste vinter, var hans svar. Jeg tror han var villig til å bruke enda en også, om nødvendig. Finsk langrenn er ennå ikke restituert etter skandalene for over 20 år siden. Aalbu hadde stått i det siden vi ble så grundig avslørt i fjor, men han kjente at han omsider sto støtt. Han samlet samtidig Hopp-Norge, fordi hans egen integritet var uangripelig.

Hittil har hopperne vunnet ett gull og ett sølv, men det er sølvet som betyr desidert mest, for dette var hele lagets triumf. Én enslig svale er fint. En flokk er mye, mye viktigere, i alle fall for en gjeng som har blitt dratt gjennom søla sånn som hopperne er blitt. De har vist vilje til selvransakelse og åpenhet som mange i det norske samfunnet kan ha noe å lære av. Det gjelder også i idretten.

Skandalen i fjor var guttenes, men Aalbu har hele tida understreket at norsk hoppsport er ett lag, og jentene har måttet være med å ta støyten. I denne konkurransen fikk de tilbakebetalt med renter. Ingen ting er som å vinne med laget. Absolutt ingen ting er som å vinne med et lag som har vært så langt nede.

Konkurransens avgjørende norske øyeblikk var da trener Christian Meyer fra Selbu flyttet Eirin Maria Kvandal én avsats ned i første omgang, for å få ekstrapoeng hvis hun klarte å hoppe minst 101,5 meter. Hun hoppet 102. Det skulle vise seg å være akkurat det som skilte sølv fra bronse.

Dermed var det de for tida fem store hoppnasjonene som gjorde opp seg imellom. Vi var nest best av dem. Jeg foreslår at vi står i grunnstilling for et meget godt arbeid av ledere, trenere og utøvere. Dette var faktisk en av norsk hoppsports største triumfer. Og vi har vunnet mye.