Herold

Det norske demokratiet er bygget på en grunnmur av tillit. Vi betaler skatt fordi vi tror pengene forvaltes ansvarlig. Vi stemmer fordi vi tror at de folkevalgte setter fellesskapet først. Vi aksepterer makt fordi vi tror den brukes med klokskap og måtehold.

Men de siste årene har vi sett en rekke saker som har slått sprekker i denne grunnmuren: pendlerboliger brukt i strid med regelverket, reiseregninger som ikke tåler dagens lys, habilitetsbrudd, dobbeltroller, og godtgjørelser som virker mer skreddersydd for mottakeren enn for fellesskapet.

Som at dette ikke er nok, så kommer det mere og enda større og verre avsløringer i disse dager:

Den amerikansk finansmann og dømte sexforbryter Jeffrey Epstein hadde kontakt med flere norske toppfigurer, blant dem tidligere statsminister Thorbjørn Jagland, diplomatene Mona Juul, Terje Rød-Larsen og høyremannen og sjef for World Economic Forum Børge Brende. Forbindelsene varierer fra sosial omgang og kommunikasjon til økonomiske transaksjoner.

Offentliggjorte dokumenter har gjort at disse relasjonene har fått mye oppmerksomhet i Norge også i utlandet. Dette har ført til gransking og offentlig debatt om hvordan norske politikere og diplomater ble koblet til Epsteins internasjonale nettverk. Folket blir engasjert med sinne og oppgitthet over politikere som går over lovens grenser og et moralsk kompass som er helt ute av kurs.

Dette handler samlet om en ukultur som har fått vokse i skyggen av et system som i for stor grad bygger på selvrapportering, tillit og manglende kontroll. Når kontrollen svikter, svikter også tilliten.

Politikerforakten kommer fra følelsen av at det finnes ett regelverk for vanlige folk – og et annet for dem som lager reglene. Når en vanlig arbeidstaker må dokumentere hver eneste kilometer på reiseregningen, mens folkevalgte kan levere mangelfulle eller feilaktige opplysninger uten konsekvenser, da er det ikke rart at folk reagerer.

Det mest alvorlige er når tilliten smuldres opp. Tillit er demokratiets grunnmur, og når den først er brukt opp, er den vanskelig å gjenreise igjen.

Det sender også et signal om hvordan tett internasjonale nettverk kan utvikle seg. Mange opplever at politikere og diplomater beveger seg i miljøer som er vanskelige for vanlige folk å forstå eller få innsyn i. Når slike nettverk kobles til kontroversielle personer, kan det forsterke inntrykket av avstand mellom maktpersoner og befolkningen.

Til slutt signalisere et behov for større åpenhet. Når slike saker dukker opp, forventer folk at de involverte forklarer hva kontakten besto i, hvorfor den fant sted, og om det finnes noe som bør granskes.

Det ligger dypt i vår nasjonale kultur at vi verdsetter åpenhet, tillit og troverdighet. Det er kvaliteter vi kan være stolte av. Samtidig har velstanden vår gjort oss så økonomisk rike at vi ikke alltid reflekterer over hvordan vi bruker pengene våre, eller hvilke vurderinger som ligger bak.

Når politiske vennetjenester både nasjonalt og lokalt, uformelle nettverk og uklare habilitetsgrenser ikke lenger vekker reaksjoner, er det verdt å spørre om vi har blitt for likegyldige til hva som faktisk er korrupsjon, eller hva som er forkastelig oppførsel.

Det norske demokratiet er sterkt, men ikke uknuselig. Hvis politikerne vil beholde tilliten, må de vise at de fortjener den – ikke bare i ord, men i handling.