Herold

I et nylig avisinnlegg fremstiller Linnea Mølslet fra Senterungdommen avviklingen av norsk pelsdyrnæring som en skam. I samme innlegg løfter hun fram ekte pels som et bærekraftig og miljøvennlig alternativ til syntetiske materialer. Dette er en fremstilling som bagatelliserer dyrenes lidelse, samtidig som det gir et misvisende bilde av hva bærekraft faktisk innebærer. Det er heller ingen som har sagt at syntetiske materialer er det eneste alternativet til ekte pels.

Da den siste pelsdyrfarmen stengte i januar 2023, markerte dette slutten på en næring bygget på systematisk utnyttelse av dyr. Dette var ikke et forhastet eller uinformert vedtak, men resultatet av mange års dokumentasjon av alvorlige dyrevelferdsproblemer – Ja, vi har alvorlige dyrevelferdsproblemer i Norge.

At den norske veterinærforening støttet avviklingen av rene dyrevernshensyn, sier sitt om hvor grunnleggende problemene var.

Å hevde at norsk pelsdyrhold var etisk forsvarlig, overser det grunnleggende faktum at ville dyr ble holdt hele livet i små nettingbur, fratatt muligheten til å utøve naturlig atferd, for til slutt å bli avlivet med strøm gjennom kroppen – utelukkende for å bli moteartikler. Og disse pynteproduktene, hvilket mesteparten av pelsen som selges på markedet er (dusker, veskepynt, jakkekrager, etc.) er ikke biprodukter, slik Mølslet hevder. Dette er dyr som har blitt avlet og drept, kun for å bli til noe så absurd lite viktig som; nettopp pynt. Og bare det.

Mølslet argumenterer også for at ekte pels er mer bærekraftig enn falsk pels ved å hevde at den er biologisk nedbrytbar. Men ferdige pelsplagg, slik de faktisk brukes i mote, er ikke biologisk nedbrytbare. Ganske enkelt på grunn av behandling og bruk av kjemikalier. For at pels skal kunne brukes i klær, må skinnet garves og konserveres – en prosess som vanligvis innebærer bruk av en rekke kjemikalier som hindrer naturlig nedbryting, er giftige for jord og vann og gjør at pelsen i praksis «oppfører seg» mer som behandlet lær enn som «rent naturmateriale». Produksjon av dyr er også svært ressurskrevende og miljøbelastende i seg selv. Flere europeiske reklameetiske organer har derfor slått fast at det er villedende å markedsføre pels som et miljøvennlig produkt (https://www.furfreealliance.com/environment-and-health/).

Det er også verdt å problematisere argumentet om vintage- og arvet pels som et «ansvarlig» valg. Bruk av pels – uavhengig av alder – bidrar til å normalisere pels som akseptabelt plagg. Når pels gis plass i motebildet, opprettholdes etterspørselen, og dermed også den globale pelsindustrien. For selv om pelsdyrhold (heldigvis) er forbudt i Norge, er produksjon og import av pels fra andre land fortsatt en realitet.

En gjenganger i argumentasjonen fra den siden av debatten som forherliger pelsbruk, er at «dyret har dødd forgjeves dersom man ikke bruker pelsen». Slik argumentasjon holder ikke. Dyret døde forgjeves. Hele premisset for dyrets eksistens var å bli til pynt. Hvis ikke deter forgjeves, hva er? Å la pelsen forbli ubrukt er langt mindre skadelig enn å bidra til en praksis som signaliserer at slik utnyttelse av dyr er akseptabel.

Ikke minst må diskusjonen om bærekraft romme mer enn materialvalg. Det kan se ut som at Mølslet glemmer at det er levende vesener vi snakker om her. Debatten må også handle om etikk, verdier og om hvilket samfunn vi ønsker å være. Det er ingen tvil om at overforbruket av jordens ressurser er et problem vi skal ta på alvor, men et bærekraftig samfunn er ikke bare et spørsmål om materialvalg – det er også et samfunn som tar tydelig avstand fra unødvendig lidelse. Og uansett hva målet er, vil normalisering av pelsbruk aldri være løsningen.