Herold

Vi trøndere kan noen ganger bli litt selvgode. Men er det så rart? Vi vinner aldri herrestafetten uten minst én trønder på laget, noen ganger to – eller tre.

Historien har vist at det tross alt ikke er noen garanti for norsk suksess selv om laget er godt bemannet med trøndere. Forrige gang vi stilte med tre, i OL i Oslo ble det bare sølv, til tross for Mikal Kirkholt, Magnar Estenstad og Martin Stokkens deltakelse. Finnene ble for sterke. På den annen side har det vist seg direkte uforsvarlig å stille til en herrestafett med et lag uten trøndere, det være seg i OL eller VM:

Det ble bare sølv både i OL i 1948 og i VM i 1999. Første gang det skjedde var det ingen overraskelse, vi var ikke restituerte etter krigen og vi var ikke bortskjemte fra 30-årene. Det var i de årene vi måtte venne oss til å være fornøyde med lite; vi vant ingen stafett verken i VM eller OL før i 1966! Da vi ble slått i 1999 var det mot normalt, og noen av oss kunne lett sleivete slå fast at det ikke var annet å vente, i og med at vi stilte uten Frode Estil, som var den eneste trønderske kandidaten den gangen. Det normale har vært en eller to trøndere.

Det de norske lagoppstillingene i de internasjonale mesterskapene dermed vitner om, er naturligvis den enorme dominansen gjennom tiår etter tiår. Akkurat nå kan det virke å være litt mot tidsånden, for det var ikke nettopp sånn så seint som under NM på Steinkjer. Det som kan være verdt å merke seg er at alle de tre trønderne på laget på sett og vis er slow starters, de er produkter av det vi i litt kjepphøye øyeblikk omtaler som «Den trønderske modellen». Den kjennetegnes av stor tålmodighet, stein på stein, lek i unge år, gradvis tiltakende alvor.

Sånn var det for Johannes Høsflot Klæbo, som koste seg rundt midten av resultatlistene i unge år, for ikke å snakke om for Emil Iversen, som hadde det artig med idretten, uten at noen tenkte på at en her hadde å gjøre med en fremtidig norsk mesterskapsløper å gjøre. Einar Hedegarts historie er vi også blitt godt kjent med. Han stakk seg ikke ut, unntatt når det gjelder det viktigste, som ikke fanges opp av resultatlistene:

Entusiasme.

Hvis vi lurerpå om fremtidige norske stafettlag kommer til å være like mye preget av trøndere, er svaret avhengig av om vi klarer å verne om denne modellen. Det er blitt færre miljøer, som er mer konsentrert om Trondheimsmiljøet, på bekostning av det som har vært de tradisjonelle utviklingsmiljøene. Oppå der er vi fortsatt helt avhengige av de videregående skolene i Steinkjer, Meråker og Heimdal, og fremfor alt: De må også forstå at det er vanskelig å spå om framtida, og at det må legges godt til rette for flest mulig.

I håp om at vi blir forstått omtrent som det er ment, er dette dagen for å minne om hva Hjallis svarte da han ble spurt om hva han ville vært hvis han ikke hadde vært trønder:

– Æ ville vært skaimfoill.