Herold

Jeffrey Epstein slapp unna med å forgripe seg på minst tusen jenter i et par tiår. Han og vennene hans følte seg hevet over loven.

I tekstmeldingene som er frigitt omtales de aldri ved navn. De er der bare henslengt mellom linjene. Mellom avtaler om middager, tjenester og toppmøter, mellom all logistikken, som åpenbart er krevende når du jetsetter verden rundt i privatfly, så dukker de opp som små digresjoner og uhyggelige spor.

Meldingene er fulle av referanser til jenter, til en sexvideo Epstein har sendt dem, til jenter han har delt med dem, til fester hvor det har gått vilt for seg, smileblunkefjes, til jenter de har sett på gata i Albania, men ingenting er som russiske jenter, eller hva? Håper du har med haremet ditt, skriver Richard Branson før et besøk på øya.

Sånn snakker noen av verdens rikeste og mektigste menn sammen når de tror ingen hører. Jentene de forgrep seg på var ingen av delene. Derfor ble de misbrukt.

Det var minst 1000 jenter, i følge tiltalen mot Jeffrey Epstein om overgrep og menneskehandel med mer. Mange av dem mindreårige. Noen av dem 14 år, heter det. Men, ifølge representanter fra Kongressen som denne uken fikk innblikk i usladdete dokumenter, kan det være snakk om enda yngre jenter, helt ned til niårsalderen.

Det er ikke til å fatte at slike overgrep har kunnet pågå i over to tiår, rett under nesa på amerikanske myndigheter. Vi vet dessverre en del om hvorfor, ikke minst takket være at mange av ofrene har stått fram og fortalt sine historier, og at særlig en modig reporter trosset alle trusler og fortsatte å grave.

Jeffrey Epsteins rystende overgrepshistorie er gjenkjennelig, bortsett fra i omfang og menneskene som var involvert. Han og partneren Ghislaine Maxwell så seg ut sårbare unge jenter, som de kunne plukke opp så å si fra gata. Det var gjerne fattige jenter som hadde vokst opp med vold og overgrep, noen av dem hjemløse, men det var også jenter som ble lokket med at Epstein skulle sponse en utdannelse og sette dem i kontakt med viktige folk.

Penger og luksus, til og med reiser til Europa i privatfly, var lokkemidlene for tenåringer som ikke hadde mange alternativ til trailerparken, men som endte i et helvete av overgrep og tortur, begått av menn som styrer verden. Statsledere, kongelige, politikere, akademikere og tekoligarker. Menn av alle politiske overbevisninger. Spilte ingen rolle. De var med.

Det var også trusler. Virginia Giuffre, den første av ofrene som sto fram allerede i 2011, beskriver hvordan de unge jentene var livredde for hva Epstein kunne gjøre mot dem. Lemleste dem, drepe dem. De visste at han var rik og hadde mektige venner, også i politiet og hos myndighetene. Ingen ville tro dem.

Det hadde de rett i, viste det seg.

Epstein var åpenbart en utspekulert manipulator. Men han var også en farlig fyr som du ikke ville legge deg ut med. Da Vanity Fair skrev den første store profilen om Epstein allerede i 2003, «The talented Mr Epstein», fikk Epstein nyss om at bladet også ville omtale de unge jentene han omga seg med. Sjefredaktør Graydon Carter ble truet til å fjerne alt om jenter, og det skyldtes ikke en banal trussel om søksmål. Han følte seg truet på livet. Det skal også ha vært et avkappet kattehode involvert.

I 2008 ble endelig Jeffrey Epstein dømt for å ha kjøpt seksuelle tjenester av mindreårige og registrert som sexforbryter, en sjokkerende mild dom som er sentral i hele Epstein-komplekset og anklagene om at han har vært beskyttet av myndighetene. FBIs etterforskning hadde atskillig mer på ham enn det statsadvokaten prosederte på, samtidig som Epstein hyret inn et kobbel av toppadvokater med tette bånd til både FBI og justisdepartementet. De sentrale vitnene ble truet og forfulgt, også familiene deres. Jentene ble som ventet hengt ut som som lite troverdige narkomane og prostituerte.

Statsadvokaten ble noen år seinere overraskende utnevnt til arbeidsminister i Trumps første regjering.

Nesten ti år etter dommen går reporteren Julie K. Brown i Miami Herald inn i saken og begynner å nøste. Det første hun oppdager er hvorfor så mange kolleger i større aviser ikke har orket. Det har rett og slett vært for ubehagelig og vanskelig. En ting er truslene, som hun sier. I en avis som driver med narkobander er de vant til det. Noe jeg i en digresjon kan bekrefte. Da jeg besøkte en amerikansk kollega i avisa på 1990-tallet, kom sikkerhetsfolk og sjekket bilen hans for bomber før vi fikk kjøre. Den sto parkert i en lukket overvåket garasje. Slik var hverdagen for Julie K. Brown i mange år før hun ga seg i kast med Epstein-saken.

Det største hinderet var da som nå at myndighetene begravet saken med uoversiktlig arkivering og uforklarlig sladding. Terrieren Brown ga seg heldigvis ikke. Hun avdekket at dommen i 2008 så bort fra store deler av funnene i etterforskningen av Epstein. Men ikke minst fikk hun flere av jentene til å stå fram og brøt dermed tausheten rundt saken. Browns avsløring regnes som helt avgjørende for pågripelsen og tiltalen mot Jeffrey Epstein i 2019. Den ble en nasjonal historie myndighetene ikke lenger kunne ignorere.

Hadde det ikke vært for en middelaldrende reporter i Miami, som etter eget utsagn kjedet seg fordi barna hadde flyttet hjemmefra, ville de kanskje ha sluppet unna med det. De prøver fortsatt. De sladder, trenerer og lager politikk av en grotesk overgrepssak. Denne uka satt justisminister Pam Bondi i høring i Kongressen med en rekke av Epsteins ofre bak seg i salen. Hun nektet å se dem i øynene og sa i stedet at Wall Street går så det suser. Sjefen hennes er nevnt i Epstein-dokumentene en million ganger, men ingenting å se her. La oss gå videre.

Det er nettopp det. Når jeg leser meldingene i Epsteins nettverk virker de så uhyggelige løsrevet fra virkeligheten resten av oss lever i, som om lover og regler ikke gjelder for dem. Mens vi andre legger fuktighetskrem i små plastposer for å slippe gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen, kunne Epstein frakte mindreårige jenter i privatfly verden rundt uten problemer. Når de blir tatt, skal vi synes synd på dem og kalle det dårlig dømmekraft. Det holder ikke lenger.