Herold

Med bøyd nakke og tomt blikk fortalte Atle Lie McGrath (25) at han vil trenge lang tid på å komme over OL-slalåmen i Bormio.

Rundt tre timer etter at han forsvant inn i skogen, møtte 25-åringen pressen mandag ettermiddag. Klokken var 1730 da han kom ut av utøvehotellet med capsen godt ned i ansiktet og hodet bøyd.

Mandag skulle bli hans dag. Han skulle vinne for morfar, seg selv og hele familien. Solen hang over Bormio da finaleomgangen startet.

– Det er den tøffeste sportslige dagen i livet mitt. Og når det blir så tøft på hjemmebane og så tøft i bakken, blir det mye, sier Atle Lie McGrath, tydelig preget av at nå er livet ordentlig vanskelig.

Han har selv delt at han mistet bestefaren idet OL startet. I mandagens OL-slalåm ledet han stort etter 1. omgang, men han kjørte ut i finaleomgangen. Allerede i den 13. porten brast gulldrømmen i en hekt.

Med kameralinser og kameralys tett opp i ansiktet, beskriver han timene etter hekten som tåkete.

– Hvor lang tid tror du at trenger du på å komme over de dagene her?

– Lang tid. Jeg tror jeg kanskje trenger litt hjelp, faktisk, svarer McGrath på VGs spørsmål.

– Hva slags hjelp?

– Fra folk jeg er glad i – og folk som kanskje kan det her. Det er helt på grensen mentalt å håndtere dette. Jeg er veldig glad for at jeg har så mye familie her. Det har vært tøft, svarer McGrath.

Det var tydelig at han hadde det vondt der han sto, med rødsprengte øyne kjempet han seg gjennom intervjuseansen. Han fortalte om nådeløse timer etter at OL-drømmen ble knust. Han gjentok flere ganger at det er fire år til neste mulighet.

Et 20-talls journalister – både norske og utenlandske – hørte ham forklare seg om både nedturen og hvorfor han stakk av etter hekten.

– Alt tar overhånd. Følelsene tok overhånd. Trodde jeg skulle få tid alene, men det var fotografer som fant meg, så jeg fikk ingen tid alene. Det er følelser som kommer ut i en fysisk tilstand, sier han til VG om hendelsen.

Han forteller videre at det var veldig glatt over jordet på vei til skogen, så han falt fem ganger.

– Jeg tenkte at dette kanskje har vært den tøffeste perioden i livet mitt, at jeg da fikk lov til å krone det med en hekt da jeg ledet med seks tideler, det passet veldig bra, sier McGrath ironisk.

McGrath kjørte ut like foran det sveitsiske støtteaparatet, som jublet hemningsløst for at Loic Meillard tok gullet.

25-åringen forteller at han fikk med seg dette.

– Det var det første jeg så. Jeg trenger ikke kommentere noe på det. Det er tydelig hva jeg tenker om det.

Han fortalte at han ble tatt imot av moren og kjæresten etter at han kjørte ut. Ingen ord ble sagt, det var bare klemmer.

– Jeg er glad jeg har familie her, sier McGrath.

Han beskriver de siste ukene som sinnssyke, og forteller igjen om sorgen ved å miste en han var så innmari glad i.

– Man drømmer da, jeg drømte lenge. Jeg prøvde det jeg kunne, sier 25-åringen.

Loic Meillard vant. Henrik Kristoffersen ble nummer tre og fikk medalje rundt halsen.