Herold

Vondt. Vondere. Vondest.

Det gikk til granskauen med Atle Lie McGrath.

Har vi sett noe så absurd? Noen gang?

Det stakk i hjertet og sved i sjelen. Å se mannen med sørgebånd på venstre arm.

Han kastet en stav. Han kastet to.

Kontrasten kunne ikke ha vært verre. Den sveitsiske trenerer Thierry Meynet jublet som en gal noen meter unna.

Loïc Meillard tok gullet glatt.

Atle Lie McGrath tok beina fatt.

Han trampet av gårde. Falt. Trampet videre. Før han prøvde å finne skogens ro.

I syv minutter ble han liggende på ryggen i nysnøen. Med blikket mot himmelen.

Han reiste seg, tok av hjelmen, og kvittet seg med den også. Bort med alt.

OL-drømmen endte i et våkent mareritt.

De kalde fakta:

Atle Lie McGrath stormet ut av startporten med 59 hundredelers ledelse til Meillard, etter sin glimrende første omgang. Allerede i port nummer åtte begynte det å vibrere. Så kom hekten etter 14 sekunders kjøring. I hvilken port?

Nummer 13.

McGrath gjorde en feil. Hans høyre ski kjørte ned den blå porten.

Han var ute etter å ha ledet OL etter første omgang.

Akkurat som Henrik Kristoffersen opplevde i 2018 (slalåm) og Erik Håker i 1972 (storslalåm).

De varme fakta:

Atle Lie McGrath har opplevd mye smerte. To tøffe kneskader – en av dem med avrevet korsbånd – ga 25-åringen en forsinket vei inn i verdenseliten. Men i fjor kom VM-sølvet og denne sesongen har han vært beste slalåmkjører i verdenscupen. Opp mot OL har han vunnet to renn og blitt nummer to like mange ganger.

Alt lå til rette.

Men under åpningsseremonien døde morfaren Svein Lie. Atle Lie McGrath har kalt det ubeskrivelig vondt. På Instagram skrev han:

« Det eneste som får meg til å holde hodet oppe er at du alltids ville jeg skulle følge drømmene mine.».

Han prøvde å hedre sin bestefar. Det gikk fra 12. plass i lagkombinasjonen – til 5. plass i storslalåm – til en solid ledelse etter første omgang i slalåm.

Så forsvant alt. Etter ett minutt og 11 sekunder på slalåmskiene.

Brutalt. Nådeløst. Hjerteskjærende.

Men slik er sport.

Det kommer ikke til å endre seg. Dette er forutsetningen profesjonelle utøvere lever under, av og for. De må håndtere de ørsmå marginene mellom suksess og fiasko.

Det er lettere sagt enn gjort.

Atle Lie McGrath har i syv år brukt Olympiatoppens fagansvarlige for idrettspsykologi, Arne Jørstad Riise, til å hjelpe seg. Med å knekke kodene inne i hodet. Til å kvele frykten for skader. For å bli en trygg mester på skiene.

Likevel.

Han fortalte NRK om nervene etter den første slalåmomgangen. Han er like nervøs nå som da han kjørte hovedlandsrennet som 14-åring.

Hvordan komme seg videre?

Jeg antar Atle Lie McGrath må bruke tid og nære omgivelser.

Det er som for oss andre når livet går imot. Alpinlandslaget virker som en god plass å være. Hjemme i Bærum venter familien. Sikkert også blandingen av vondt og godt når et menneske mange er glad i, går ut av tiden. Nærheten mellom generasjonene.

I mitt liv har jeg funnet mye styrke i den sammenhengen. Jeg tror mange har opplevd det samme.

For Atle Lie McGrath kommer det nye renn.

Nye sesonger. Nye VM. Nye OL.

Det kommer ikke an på hvordan du faller.

Det kommer an på hvordan du reiser deg.