BORMIO: Det var ingen jeg unte gullet mer enn Atle Lie McGrath (25). Men selv i den dypeste skuffelsen kan han ta med…

Dette øyeblikket gjør så vondt

BORMIO: Det var ingen jeg unte gullet mer enn Atle Lie McGrath (25). Men selv i den dypeste skuffelsen kan han ta med seg morfarens ord.

For andre gang i OL gikk det et gisp gjennom alpinsporten. Først skyldtes det Lindsey Vonns kræsj. Mandag var det Atle Lie McGraths bunnløse fortvilelse.

Alt lå til rette for OL-gull, men på et blunk ble dagen ødelagt. McGrath hektet i en port, og rennet var over.

TV-bildene på NRK gjorde at det stakk i magen.

Atle Lie McGrath ville bare vekk fra alt.

Han kastet stavene og tok av seg skiene. Så løp han ut av løypen, under gjerdet, mot skogen.

Det så ut som en scene fra filmen Interstellar, der Matthew McConaugheys astronaut-karakter går ensom rundt på en ubebodd planet.

-

-

Støvlene var glatte mot snøen. Han snublet, men reiste seg igjen. Da han ikke kom lenger, la han seg ned.

Kunne han blitt teleportert til en øde øy, ville han ha gjort det.

Til slutt ble han hentet av en scooter. I målområdet ville han ikke snakke med noen.

Han tok sekken på ryggen og forsvant så fort han kunne.

Men selv om alt virker mørkt nå, finnes det lys. Han kan finne styrke i et helt spesielt lag – og ikke minst i morfarens ord.