The Grieg Economy
Plus
At vi igjen og igjen vender tilbake til Grieg, er ikke bare et kunstnerisk valg. Det er et kulturpolitisk symptom.
Forleden solgte jeg en synth pÄ Ebay. Da jeg fravÊrende tusjet kjÞperens navn pÄ pakken, bemerket min kone hvem jeg var i ferd med Ä sende den til: en Edward Griggs i Glasgow.
I et blaff flakket min 20-Ă„rige karriere som lydkunstner og komponist forbi meg. Etter Ă„ ha fremfĂžrt en dub-versjon av a-mollkonserten under Festspillene i Bergen («jah-moll»), remixet Grieg som lydspor til yoga, barneforestillinger, VR-opplevelser og interaktive installasjoner, har det tidvis fĂžltes mindre som Ă„ forholde seg til en komponist â og mer som Ă„ befinne seg inne i et system.
Ikke helt ulikt scenen i Being John Malkovich, der alle plutselig bÊrer samme ansikt. Bare at her har alle langt hvitt hÄr og bart, og hviskesynger «I Dovregubbens hall».
At vi igjen og igjen vender tilbake til Grieg, er ikke bare et kunstnerisk valg. Det er et kulturpolitisk symptom.
For Grieg er ikke lenger bare en komponist. Han er infrastruktur. Et repertoar det kan programmeres rundt, sĂžkes midler pĂ„, og bygges festivaler, undervisning, turisme og teknologiprosjekter av. Han er en trygg plattform for gjentolkning â et fellesgode som bĂ„de tillater radikale uttrykk og garanterer gjenkjennelse.
Griegs musikk er juridisk sett felles eiendom â fri for opphavsrett, men rik pĂ„ Ăžkonomiske ringvirkninger. Et open-source-repertoar som likevel genererer inntekter i alle ledd rundt seg.
I nĂŠr fremtidfortsetter dette i nye tolkninger under Ă„rets Festspill, denne gang i regi av Lars Vaular og Kjetil MĂžster. Man holder den norske musikktradisjonen i live ved Ă„ vende tilbake til det som allerede er kjent â til Norges Absolute Music.
Griegs musikk er tidlÞs fordi den bygger pÄ noe eldre enn ham selv: en folkemusikktradisjon delt mellom mennesker over hundrevis av Är, tett knyttet til landskap og hverdagslyd. Syngende budeier, klukkende bekker og smÄfugl ble «samplet» av Grieg med notatbok pÄ fjelltur og skrevet om i komponisthytten pÄ Troldhaugen, foredlet til kunstmusikk i staten Norges barndom.
Kanskje er det nettopp derfor Grieg sĂ„ lett lar seg gjenbruke â fordi han allerede er et knutepunkt mellom individ og fellesskap, kunst og natur.
NÄr Grieg stadigtolkes og gjenbrukes, hvem skyves til siden? PrÞysen, Valen, Nordheim og Backer GrÞndahl har aldri kunnet matche ham, med uttrykk som ikke lar seg lÞfte ut i verden pÄ samme mÄte. Ingen andre norske komponister har oppnÄdd samme status som melodisk fellesgods, fortsatt levende etter mer enn hundre Är.
Er det i det hele tatt rom for nye «nasjonalskatter» i et landskap preget av en sÄ dominerende figur?
NĂ„r jeg i junigĂ„r forbi byster og statuer pĂ„ Edvard Griegs plass i Bergen, pĂ„ vei til Grieghallen og nok en ny tolkning under Ă„rets Festspill, vil spĂžrsmĂ„let melde seg pĂ„ nytt: ikke hvor mange ganger vi kan vende tilbake til Grieg â men hvem som noensinne fĂ„r muligheten til Ă„ bli det samme.
Fra fjĂžs til Grieghallen: â Me likar ikkje forandring. Her sit me til me dĂžyr.