NRKs sakte forfall
«Den prinsipielle tankegangen er blitt ganske fremmed», skriver TV-veteran Christian Borch om NRK, etter 40 år i kanalen.
NRK drukner oss i klisjeer til hesheten setter inn, men kan ikke snakke seg bort fra at kanalen sklir stille ned «the slippery slope» mot en pinlig tabloidkultur - pinlig fordi det er akkurat det statskanalen skulle være motvekt mot.
Jeg har brukt 40 år av mitt liv i NRK. Det var verdt det, fra innerst til ytterst. Noe av det jeg ser i dag kjenner jeg meg igjen i, men den prinsipielle tankegangen er blitt ganske fremmed.
Er det selvtilliten som svikter? Det virker som ingen i huset tør å stole på seg selv lenger. De skotter til høyre og venstre for å finne ut hva andre gjør - og så gjør de det samme, mer eller mindre kritikkløst.
«Jeg vet mer om rumpa til Sophie Elise enn reinbeite på Finnmarksvidda» skrev en sarkastisk seer nylig. Han hadde ingen interesse av influenseren med silikon injisert både hist og her og Barbie som ideal. Men det var det han fikk.
Medieforskere har lenge pekt på at NRK bruker samme logikk som kommersielle medier (VG, Dagbladet osv). Ved å bygge sendinger på enkle følelser og kjendiseri, driver de det reklameverdenen kaller «click-bait» for å sanke publikum.
Det er det en ansvarlig allmennkringkaster ikke skal gjøre.
Jeg ble hentet inn til utenriksredaksjonen i NRK i 1978. Tilbudet kom beleilig. Etter studier og jobb i The Times i London, hadde jeg satt meg ett mål, nemlig aldri å ende i en situasjon der økonomiske og andre motiver fikk påvirke måten jeg tolket verden på.
Jeg fant det jeg trengte i NRK. Nyhets- og kommentar-journalistikken var finslipt inn mot objektive kriterier, og NRK hadde høy anseelse der det var verdt å ha det.
Men på midten av 1990-tallet kom det en endring i samfunnskulturen. Profitt ble tidens mantra. Det snek seg inn over alt. Lønnsomhetskriteriet valset over grunnleggende verdier. Pressen var allerede grovt kommersialisert. Stadig flere unge definerte seg selv i forhold til reklamedefinerte idealer.
Nyhetsavdelingen i NRK fikk en redaktør utenfra som gikk løs på NRKs nettsider for å «møte tiden». Plutselig så de ut som en miks av Dagbladets, VGs og Nettavisens nettsider, pepret med poengløse historier om kjendiser og fulle av klisjeer. Det kom bare mumlende, svakt hørbare motforestillinger rundt om i huset.
Alt var ikke bare galt. «Dagsrevyen» gikk gjennom en kvalitetsendring som ga gjenlyd internasjonalt i 2000. Den styrte i stikk motsatt retning av tabloidiseringen. Et voldsomt byks i seertallene viste at seerne var helhjertet med. Men det varte bare så lenge det varte.
For snart så vi hvordan nye medarbeidere var blitt formet av den medieverdenen de selv hadde vokst opp i. Språket ble banalisert, historieløsheten var mer påtrengende og verdigrunnlaget stadig flatere. Kriteriene for å hente inn nye medarbeidere ble gradvis forandret.
Bekjennelsen til allmennkringkasterens grunnprinsipper råtnet stille på rot.
«Når seere helst vil ha Paradise Hotel kan ikke vi stille opp med historiske dokumentarer», skal en ansvarlig innkjøper av programmer til NRK ha uttalt nylig.
Klarere kan det vanskelig sies.