Herold

Har vi opplevd vår siste fredelige sommer?

Gjelsvik bio

Mange i min generasjon glemmer nok ikke den første gangen da vi opplevde ekte krigsfrykt. Gjennom tretten døgn i oktober 1962, senere kjent som Cuba-krisen, sto menneskeheten på randen av stupet.

Sovjetiske skip, lastet med atomstridshoder, nærmet seg den karibiske øyen. Den koleriske sovjetlederen Khrustsjov og USAs urutinerte president Kennedy sto steilt imot hverandre. Dersom fartøyene krysset USAs demarkasjonslinje, ville atomkrigen være et faktum.

Nå, etter alle disse årene, kommer angsten snikende tilbake. Foreløpig er den ikke like intens som forrige gang. Det vi nå føler på, minner mer om uhyggen som mine foreldre og deres samtidige må ha opplevd i årene før annen verdenskrig.

Da og nå har litt for mange ubehagelige likhetspunkter. Også den gangen var det en autokratisk leder som hadde en glupsk appetitt på sine naboland. Også den gangen var det en sammenslutning av europeiske demokratier som ikke fant ut av hvordan de skulle håndtere denne trusselen. Og også den gangen var det et USA som egentlig ga blanke blaffen i Den gamle verdens evinnelige uoppgjorte konflikter.

Putin er ikke Hitler. Men han er ikke mindre farlig for det. Andre verdenskrig vokste ut av nederlaget i den første: Hitlerismen hadde en tysk bitterhet å bygge på. Putins aggresjon bunner i Sovjet-unionens sammenbrudd, utfallet av Den kalde krigen. De spektakulære territoriale gevinstene etter verdenskrigen gikk tapt. Det russiske imperiet, som i sin sovjetiske variant fikk et fotfeste i sentrum av Europa, smuldret opp. I Putins verdensbilde er denne forsmedeligheten ikke til å leve med.

Gjennom tidene har Ukraina vært Russlands fremste, selvfølgelige undersått. Om erobringskrigen fører frem, har den russiske bjørnen fått blod på tann. Da kan vi bare ha sett begynnelsen på russisk revansjisme.

I disse dager har det vært forhandlet om Ukrainas skjebne i Genève. Et mer passende sted ville være München. Det var der Hitler fikk trumfet igjennom internasjonal aksept for å annektere Sudetenland, en del av Tsjekkoslovakia. Britenes ettergivende statsminister, Neville Chamberlain, viftet med underkastelseserklæringen: Fred i vår tid. Svakhetstegnet ga næring til Hitlers stormannsgalskap. Seks måneder senere rykket tyske tropper inn i Praha.

Kvitøget

Mye har vært sagt og skrevet om Donald Trumps ynkelige knefall for Putin. Kanskje er ikke oppførselen hans så irrasjonell som mange vil ha det til.

USAs geopolitiske hovedmotstander er Kina. Jo lenger Russland forblir en pariastat i Vestens øyne, desto sterkere knyttes båndene mellom Moskva og Beijing. Dersom Trump kan vriste bjørnen ut av klørne på den kinesiske dragen, og i stedet legge en akse mellom Kreml og Det hvite hus, har han utført en strategisk bragd. Sett fra et amerikansk synspunkt.

I et kynisk spill som dette er Ukraina et bondeoffer. Å gi NATO-samarbeidet på båten sitter kanskje lenger inne for USA, men det er farlig nær ved å gå med i dragsuget. Dermed vil etterdønningene etter annen verdenskrig endelig være over. Mens vi alle kan se frem mot den tredje.

*For en tidligere *NATO-motstander som meg er verden snudd på hodet. Nå ønsker jeg en anti-russisk hauk i Det hvite hus. Å la Putin få viljen sin i Ukraina vil innebære at en historisk sjanse til å kviste Russland har gått tapt. Den nye tsaren må knekkes nå, mens han er på sitt svakeste.

I stedet later det til at vestlig ettergivenhet, etter mønster fra forspillet til krigsutbruddet i 1939, vil gi Putin økt selvtillit. Dermed utsettes et oppgjør som vil bli mye styggere enn den pågående russisk-ukrainske dronekrigen.

Opp gjennom tidene har det vist seg som en militær umulighet å ta knekken på Kreml-regimet innenfor egne territorier. Karl den tolvte feilet ved Poltava. Napoleon feilet ved Borodino. Hitler feilet ved Stalingrad.

Dersom det russiske beistet skal temmes, står og faller det hele med Ukraina. Her og nå er det faktisk mulig å knekke nakken på Putin. Den anledningen har ikke frihetselskende mennesker råd til å gi fra seg. Men Donald Trump, vår tids Chamberlain, vil det annerledes.

Noen våger å se en dyster fremtid i kvitøget. Stadig flere spår krig mellom Russland og NATO innen 2030. Boris Pistorius, Tysklands forsvarsminister, frykter at Vest-Europa allerede har opplevd sin siste fredelige sommer. Blant Putin-aggresjonens konsekvenser hører en massiv tysk opprustning, utenkelig for få år siden. Når svensk og finsk NATO- medlemskap kommer i tillegg, kan vi undres på hvor godt Russlands «Lille Far» har spilt kortene sine.

*Fra oktoberdagene i *1962 har ett minne bitt seg fast. Midt under krisen kom en mann fra Televerket på døren. Etter årevis på venteliste, fikk husholdningen endelig innlagt telefonapparat. Jeg husker hva trettenåringen tenkte: Så teit å få telefon først nå, når verden likevel skal gå under.

Det første vi brukte telefonen til, var å ringe familien i USA. Det ble ikke sagt direkte, men alle skjønte at dette kunne være siste gang vi snakket med hverandre.

Hver og en fikk si noen ord. Men siden det var så dyrt å ringe utenriks, insisterte min mor på av vi måtte fatte oss i korthet. Hun tok ikke sjansen på at verdens undergang ville komme før telefonregningen.

Det ga meg håp.

For fem år siden ga de henne en kald skulder: Nå tigger de om mer

Fikk pris: Fra Russland-stans til Ukraina-hjelp

Til deg som er blitt krigstrøytt