«Et litterært kampskrift»
ANMELDELSE: «En hyllest til livet» av Gisèle Pelicot
- november 2020 lager Gisèle Pelicot frokost til seg selv og ektemannen som vanlig.
Hun legger fram klær til ham, rydder av bordet.
Men stemningen er spent: De skal møte på politistasjonen, mannen må forklare seg etter å ha blitt tatt på fersken på et supermarked da han forsøkte å filme kvinner opp under skjørtet.
Nå ønsker politiet også å snakke med kona. En ren formalitet, tenker hun.
Det første hun gjør i møte med politiet, er å beklage på vegne av mannen sin.
Politimannen, tydelig preget, forteller henne at ektemannen er varetektsfengslet, mistenkt for grov voldtekt og narkotikalovbrudd.
De har gjort noen funn på pc-en og mobilen hans.
Han plukket opp et fotografi og rakte det til meg. Det viste en kvinne med strømpeholdere som lå på siden. En svart mann lå bak henne, trengte inn i henne. – Det er deg på dette bildet. – Nei, det der er ikke meg. Jeg tok på meg brillene, og han viste meg et bilde til. Den samme kvinnen lå på ryggen, denne gangen med en tatovert mann ved siden av. – Det er deg. – Nei. Jeg kjente ikke igjen disse menneskene. Ikke kvinnen heller. Hun hadde så slappe kinn. Så pløsete munn. Som en filledokke.
«En hyllest til livet» av Gisèle Pelicot
Hull i hukommelsen
Gisèle Pelicot skriver rett fram, uten utropstegn, om det hun har blitt utsatt for: å bli dopet ned i et tiår av sin egen ektemann.
Vi er med inn i avhørsrommet, og vi er med henne når hun vender tilbake til det gule huset deres i Mazan, der hun sjokkskadd begynner å rydde, sette på en vask; hun trygler «vaskemaskinen, støvsugeren, strykejernet og alle de andre husholdningsapparatene om å gi meg livet mitt tilbake».
Hun vil bare glemme det hele, slik hun har glemt så mye de siste årene.
«Jeg glemte hva jeg hadde gjort på bursdagen min da jeg våknet neste dag, jeg glemte at jeg hadde sagt ha det til barna da de dro, jeg glemte at jeg hadde vært hos frisøren.»
«En hyllest til livet» av Gisèle Pelicot
Disse hullene i hukommelsen har gjort henne redd.
For å kjøre bil, for å ta toget, redd for å dø. Hun har gjennomlevd et tiår med helseplager, svekket hukommelse. Utallige legebesøk og nevrologiske undersøkelser, men ingen oppfølging.
Ingen av legene testet henne for kjønnssykdommer. Ingen brydde seg med hennes «kvinneplager».
Boka er en oppvåkning i dobbel forstand.
Undertittelen, «Skammen må bytte side», kan virke helt selvsagt. Men det er skam Pelicot kjenner når hun får se bildet av seg selv bli voldtatt. Skammen ruller gjennom henne når hun forteller barna sine hva ektemannen, faren deres, har gjort.
FAMILIETRAUME: Pelicots datter Caroline Darian (midten) har allerede fortalt familietraumet: I mai i fjor utkom boka «Jeg kaller deg ikke lenger pappa», en rasende, hudløs og dypt tragisk fortelling om tiden fram mot rettssaken. Dominique Pelicot ble også funnet skyldig i å ha tatt upassende bilder av datteren.
Hun skammer seg over hans uhyre ugjerninger. Og hun skammer seg over at hun ikke klarer å være like rasende som barna.
De 51 årene med ektemannen kan ikke alle ha vært en løgn, hun kan ikke bare viske dem ut. For hvem er hun da?
Puslespill i hodet
Gisèle Pelicot gjennomgår livet sitt på nytt, hun skriver nært og varmt om oppveksten sin og sorgen etter moren som døde av kreft da hun var ni år gammel.
Da hun treffer Dominique ti år senere, blir han redningen, hennes trygge havn.
Hun forteller om samlivet med en mann som kunne være «krevende seksuelt». Hun ga etter for hans seksuelle behov, tilpasset seg, det var «bare slik jeg så for meg at det var for menn og kvinner».
I RETTSSALEN: I nesten et tiår hadde Dominique dopet ned kona si Gisèle, voldtatt henne og tilbudt henne gratis til fremmede menn mot at de ikke brukte kondom og at han fikk filme voldtektene.
Ektemannen, som selv hadde vokst opp med en far som var overgriper, var nesten alltid snill, «bare» én gang var han voldelig, da han trodde hun kom til å forlate ham.
Dag og natt legger hun puslespill i hodet sitt, «tusenvis av brikker som jeg forgjeves forsøkte å få til å passe sammen.»
Faresignalene. En øl som plutselig ble grønn. Noen merkelige flekker på en bukse. En drink som smakte rart.
Sakte, og smertefullt, erkjenner hun hva hun har gjennomlevd. Hva hun har tålt. Og hva slags samfunn hun har vokst opp i.
Glassklart språk
De siste årene har flere historier om seksuelle overgrep funnet veien ut i den franske offentligheten.
Forfattere som Vanessa Springora, Camille Kouchner og Neige Sinno skriver seg gjennom traumene og skammen, og plasserer ansvaret hos overgriperen.
Det samme gjør Gisèle Pelicot: «Det var svinene jeg ville sette søkelyset på, ikke meg» , skriver hun. Når hun bestemmer seg for at rettssaken skal gå for åpne dører, er det for å skape bevissthet, endring.
Og å spare andre kvinner for lignende lidelser.
Boka er skrevet i samarbeid med forfatter og tidligere Libération-journalist Judith Perrignon. Forfatterne tyr aldri til svulstige ord eller klisjeer. Språket er glassklart, som når Pelicot leser tiltalen:
«…beskrivelsene av hvert enkelt hendelsestilfelle, iskaldt, en grenseløs grusomhet. Og likevel helt fraværende fra min hukommelse, så fjernt fra alt jeg var i stand til å forestille meg, nesten uvirkelig, selv om det sto der alt sammen, svart på hvitt, i et språk som var både rått og formelt på samme tid. Og denne ubevegelige kvinnen som de gjorde det de ønsket med og våget å kalle villig.»
«En hyllest til livet» av Gisèle Pelicot
Eller her, når hun i forkant av rettssaken blir nødt til å se på videoene av seg selv bli voldtatt:
«Jeg så munnen hennes bli tvunget opp. Jeg så henne gispe, kveles. Jeg så ektemannen og voldtektsmannen som ikke stanset. Jeg så uhyrer. Jeg hørte dem hviske. Jeg så en squash. Jeg hørte Dominique mumle: – Forsiktig. Jeg så ham voldta meg.»
«En hyllest til livet» av Gisèle Pelicot
Sjokkerende fra rettssaken
Underveis i lesningen må jeg ta flere pauser.
Det er uutholdelig å lese om de utallige overgrepene.
En løs tann må trekkes som følge av «den voldsomme oralsexen som ble påtvunget den slappe munnen min.» Hun går rundt med en følelse av at kroppen hennes lekker.
Men like sjokkerende er beskrivelsene av hvordan hun blir behandlet av det franske rettsvesenet.
Mistenkeliggjøringen. Beskyldningene. Sidespranget hun hadde mange år tilbake blir grundig gransket i retten som et mulig vendepunkt for Dominique. Også antrekkene hennes i retten blir brukt mot henne: En traumatisert kvinne ville ikke ha krefter til å kle seg pent.
MASSIV STØTTE: Støttespillere jublet mens de ventet på at Gisèle Pelicot skulle komme ut av rettsbygningen etter at dommen falt, hvor eksmannen ble dømt til maksimal straff på 20 års fengsel.
Forsvarerne antyder at hun likte overgrepene, at hun var med på det.
«Du ba om det, madame Pelicot!» roper en forsvarer. En av de tiltalte mennene mener hun måtte ha vært delaktig, det var umulig å bli voldtatt i ti år uten å vite det.
Hoveddommeren spør sakkyndig om den vaginale utfloden, var den et tegn på nytelse?
Pelicot sitter taus bak solbrillene. Hun føler seg som en tiltalt med 51 ofre foran seg, hun koker innvendig (leseren koker også), men må bare tåle det de sier om henne.
«Disse forbannede blikkene»
«En hyllest til livet» er en uhyre modig og viktig bok, som viser det komplekse forholdet mellom offer og overgriper. Som maner til samfunnsendring og bevisstgjøring.
Når én av de tiltalte anker saken, ber om frifinnelse, må hun igjen møte i retten:
«Alle disse tankeløse idiotene, de som fortsatt bærer i seg årtusener med kvinnehat, burde stille seg det spørsmålet dommeren langsomt formulerte, slik man forteller noe til et barn: – Oppførte hun seg slik en kvinne gjør når hun samtykker? – Nei, innrømmet den tiltalte.»
«En hyllest til livet» av Gisèle Pelicot
Han fikk forlenget dommen fra ni til ti år.
Pelicot hadde neppe turt å åpne dørene for tjue år siden, hun hadde krympet seg, skriver hun:
«Disse forbannede blikkene som kvinner i min generasjon har måttet forholde seg til i evig tid, disse forbannede blikkene som får deg til å lure på om du skal ta på deg en bukse eller en kjole om morgenen, som enten forfølger deg eller overser deg helt, smigrer deg eller gjør deg brydd»
«En hyllest til livet» av Gisèle Pelicot
Nå møter hun dem.
Midt i alt det vonde opplever hun en ny kjærlighet, det er sterkt og rørende å lese.
For det går an.
Det er mulig å finne tilbake til livet etter å ha opplevd et umenneskelig svik.
Om boka
Tittel: «En hyllest til livet – Skammen må bytte side»
Forfatter: Gisèle Pelicot, skrevet i samarbeid med Judith Perrignon
Originaltittel: «Et la joie de vivre»
Oversetter: Kristin Valla
Kategori: Sakprosa
Antall sider: 255
Utgitt: 17. februar 2026
Forlag: Gyldendal