Herold

Mens sykehusansatte kom dårligst ut, ga økte bonuser uventet høy lønnsvekst i industrien – til LOs irritasjon.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!

Fredag la Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) fram sin foreløpige rapport for grunnlaget for inntektsoppgjørene 2026.

I rapporten kommer det fram hvordan lønnsoppgjørene gikk i 2025. Dette, sammen med TBUs anslag for prisvekst i 2026, er med på å legge grunnlaget for årets lønnsforhandlinger.

De første forhandlingene skjer i frontfaget, altså den konkurranseutsatte eksportindustrien, og setter rammene for forhandlingene for andre yrkesgrupper senere.

I mellomoppgjøret i frontfaget i 2025, anslo man at lønnsveksten i industrien ville havne på 4,4 prosent. TBU anslår nå at lønnsveksten i industrien i 2025 havnet på hele 5,1 prosent. Et avvik på 0,7 prosentpoeng fra frontfagsrammen.

Hvordan gikk det så med resten av de store yrkesgruppene – og hva betyr det for kravene i årets lønnsoppgjør?

Slik gikk det med de ulike gruppene

Først: At industrien havnet langt over rammen på 4,4 prosent, handler om flere ting, ifølge TBU.

Blant annet handler det om noe kalt sammensetningseffekten: Hvordan en yrkesgruppe er satt sammen, spiller inn på lønnsutvikling. I Industrien ble det i 2025 for eksempel flere funksjonærer, som ingeniører, som ofte tjener mer enn industriarbeidere.

Men det var særlig økte bonusutbetalinger og økte uregelmessige tillegg som trakk lønnsveksten i industrien opp.

Når TBU så har sett på den samlede årslønnsveksten for de største forhandlingsområdene – altså de største yrkesgruppene – har de foreløpig beregnet at den steg med 4,8 prosent fra 2024 til 2025.

Brekker man det ned på spesifikke områder, ser lønnsveksten slik ut:

• 5,0 prosent for industriarbeidere og 4,8 prosent for funksjonærer i industrien i NHO-bedrifter.
• 4,4 prosent i Virke-bedrifter i varehandelen.
• 4,5 prosent i Spekter-bedrifter utenom helseforetakene.
• 4,3 prosent i helseforetakene.
• 4,8 prosent for ansatte i staten.
• 4,6 prosent for ansatte i kommunene. For undervisningsansatte i kommunene lå den på 4,8 prosent.

Prisveksten endte på rett over 3 prosent i fjor, så da ble reallønnsveksten på mellom 1,4 og 1,9 prosent for ansatte i de største forhandlingsområdene, ifølge TBU.

Kom dårligst ut: – Nå er det nok

For de som jobber i helseforetakene, altså blant annet i sykehusene, havnet altså lønnsveksten i fjor på 4,3. Det er eneste store gruppe som havnet under frontfagsrammen på 4,4.

Leder i Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, er ikke imponert. Hun understreker at de må få tid til å gå grundigere inn i tallene og detaljene, men at det ligger an til et «spennende oppgjør».

– Dette blir mitt sjuende oppgjør som forbundsleder. Kun ett av årene har frontfaget holdt seg innenfor anslaget de selv har kommet med. År etter år havner de høyere enn rammen. Nå går det mange prosentpoeng over. Det setter noen forventninger til årets oppgjør. Nå er det nok, sier NSF-lederen.

Hun mener det er særlig alvorlig med tanke på dagens utfordring med rekruttering av, og den store mangelen på, helsepersonell.

– Likevel har vi en rekrutteringspraksis der lønn ikke er en del av bildet. Lønna må opp og det må tas med.

Gapet på 4,3 for sykehusene og 5,1 for industrien er altfor stort, sier hun.

– Det går rett og slett ikke an. Det handler ikke bare om at sykepleiere er lavt lønnet og ikke har råd til å kjøpe bolig i nærheten av der de jobber. Det handler også om landets beredskap og sikkerhet. Hvis vi ikke klarer å rekruttere og holde på sykepleiere, må det gjøres noe knyttet til lønn.

LOs sjeføkonom: – Kilde til irritasjon og tillitsbrudd

Å anslå lønnsveksten er ikke lett. Gjennom tidene har man likevel truffet nokså bra. Men når det bommes og det er store avvik fra frontfagsrammen til den faktiske lønnsveksten, handler det særlig om såkalte uregelmessige tillegg i industrien, peker LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad på.

– Vi vet fra forhandlingene året før hva tarifftillegget utgjør, men vi vet ikke hvordan lokale forhandlinger ender eller hvordan lønnsutviklingen knyttet til bonusutbetalinger og aktivitet i industrien er – som ekstra tillegg for ubekvem arbeidstid og ekstra skift.

Men årets avvik er uvanlig stort, ifølge Bjørnstad. Noe av avviket opprører, og det er knyttet til bonusutbetalinger.

– Av hensyn til stor usikkerhet og at arbeidsgiverne har sagt at de er utrygge, har vi holdt igjen på krav om lønnsvekst i forhandlingene de siste årene og trodd dem på det til tross for rekordhøye overskudd. Det viser seg i ettertid at de har delt ut penger til grupper som har høy lønn fra før gjennom bonusutbetalinger. Det er en kilde til irritasjon og tillitsbrudd, sier LO-økonomen til Dagsavisen.

LO ønsker en rettferdig fordeling av verdiene som skapes, sier han. Men bonusene er ikke del av lønnsforhandlingene, heller ikke i særlig grad lokalt. Dette lønnssystemet ligger utenfor LOs kontroll og dermed klarer de heller ikke å sikre en rettferdig fordeling av disse, sier Bjørnstad.

– Vi ser at bonusutviklingen går til de høyest lønnede. Det forhandles i liten grad om bonusene med lokale tillitsvalgte. Det er en uting vi vil til livs. Vi er opptatt av at det er tarifforhandlingene som skal fordele overskuddet.

Fremover vil LO fortsette å vektlegge konkurranseevnen i industrien. Da vil de se på lønnsomheten – altså hvor godt det går – i industrien og hvordan dette fordeles. Da ser de særlig på lønnskostnadsandelen. Det vil si hvor mye av verdiskapningen i industrien som går tilbake til arbeidstakerne som lønn og hvor mye eierne sitter igjen med.

Snittet for lønnskostnadsandelen har siden 1970 ligget på rundt 81 prosent. De siste 20 årene rundt 79 prosent.

I norsk industri i 2025 var lønnskostnadsandelen 74,7 prosent, 1,9 prosentpoeng lavere enn i 2024, ifølge TBU. Når denne andelen går ned, betyr det at en større del av overskuddet tilfaller eierne, på bekostning av de ansatte.

– Vi ønsker at lønnskostnadsandelen skal være stabil over tid, og at det skal være en rettferdig deling mellom arbeid og kapital. Fra rapporten ser vi at andelen av verdiskapningen som går til lønn, er lavere enn den historisk har vært. Det gjenspeiler store overskudd i industrien og at konkurranseevnen er god. Dette overskuddet vil vi kreve at arbeidstakerne tar del i, sier han.

Misforståelser om prisvekst og lønnskrav

Å jevne ut lønnsforskjeller, er også viktig, påpeker han. I lønnsoppgjøret vil de være opptatt av ting som lederlønnsutvikling, forskjell mellom menn og kvinner eller hvordan forskjellene i lønnsnivå mellom ulike arbeidsgrupper har utviklet seg.

– En negativ utvikling er forhold vi ønsker å rette opp i. Vi jobber for en rettferdig lønnsdannelse som handler om å motvirke markedskreftene som driver fram de forskjellene.

Det kan de blant annet gjøre gjennom å kreve kronetillegg framfor prosenttillegg – altså en viss kronemessig økning i lønningene slik at de med lavest lønn får størst prosentvis økning og at lønnsforskjellene i Norge dermed jevnes ut.

– Også særskilte lavlønnstillegg for lavtlønnede har vært en suksess og har hjulpet på å motvirke markedskreftene, sier Bjørnstad.

I sin rapport kommer TBU også med en prognose for prisvekst. I 2026 vil den ligge på 3 prosent, mener de. Det er høyere enn de siste anslagene fra SSB (2,5) og Norges Bank (2,4).

Når det gjelder TBUs prisvekstprognose, sier Bjørnstad at mange misforstår hvordan det virker inn på lønnskravene arbeidstakersiden kommer med.

– Det er en stor misforståelse at vi legger lønnskravene oppå prognosene for prisvekst – at om den er høy, blir kravene enda høyere. Det er feil. Prognosen for prisvekst er avgjørende for å fortelle hvorvidt lønnskravene vil gi økt kjøpekraft eller ei. Først vurderer vi konkurranseevnen i industrien og så ser vi på prisvekstprognosen og om det gir grunnlag for vekst i kjøpekraft.

– Nå ser vi at lønnsomheten er god og prisvekstprognosen er relativt moderat. Da vil vi som regel kreve reallønnsvekst.