Herold

Som omtalt i Tynsetingen 22. januar har IPRNØ pekt på alvorlige utfordringer knyttet til konseptfasen for Tynset sjukehus og DPS – tidspress, stram økonomi og usikkerhet rundt døgn-tilbudet.

Dette er ikke tekniske detaljer. Det handler om retningen for det psykiske helsetilbudet i regionen.

– det ble også orientert om at ombyggingen krever at DPS døgnavdeling tas i bruk av BUP, samt at IPRNØ i denne sammenheng har tatt initiativ til å jobbe for en bedre samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, der målet er å sikre kompetansen i regionen, bruke ressursene effektivt og sikre at pasientene i vår region blir ivaretatt på en god måte i fortsettelsen DPS på Tynset har allerede tilrettelagte pasientrom, infrastruktur og bygg som er utviklet nettopp for døgnbehandling.

Å ikke ta utgangspunkt i eksisterende kapasitet, samtidig som kommunene presses økonomisk, fremstår som et paradoks. God samfunnsøkonomi handler om mer enn budsjettdisiplin – det handler om å bruke fellesskapets ressurser på en måte som faktisk styrker tjenestene over tid. Å svekke et fungerende døgnmiljø kan vise seg å bli langt dyrere – både økonomisk og menneskelig.

Stortinget vedtok med flertall 5. februar 2026 et forslag om å sikre og utvikle distriktspsykiatriske sentre (DPS), og fulgte opp 12. februar 2026 med et vedtak om å utrede en ny finansieringsmodell for sykehus der investeringer ikke skal gå på bekostning av drift.

I lys av disse nasjonale føringene er det naturlig å spørre hvordan de vil bli vektlagt i den videre konseptfasen på Tynset: Kan dette åpne for løsninger som i større grad bygger på eksisterende DPS-ressurser, og hvordan vil hensynet til både faglig innhold og økonomiske rammer balanseres videre?

Samtidig ser vi hvordan strukturelle prioriteringer i psykisk helsevern påvirker hvem som får hjelp. En fersk reportasje i VG, publisert 30.12.25, illustrerer hvordan prioriteringssystemet kan oppleves når organisatoriske rammer får større betydning enn kliniske behov.

Prioriteringsveilederen skal sikre rettferdig tilgang, men hvordan den praktiseres avgjør realiteten for pasientene.

Tidligere medieomtale har vist at avvisningsraten i vårt område har ligget høyere enn ved sammenlignbare tjenester. Når terskelen for behandling heves samtidig som døgnkapasiteten begrenses, øker risikoen for at mennesker i alvorlige livskriser faller mellom nivåer i systemet.

Vi som arbeider i døgnmiljøet ser konsekvensene av denne retningen i praksis. Døgnfunksjonen fremstår i planleggingen mindre som en bærebjelke i behandlingskjeden og mer som en fleksibel størrelse som kan reduseres eller omdisponeres. Når et etablert tilbud gradvis tones ned i strategiske prosesser, er det ikke bare struktur som endres – det påvirker pasientsikkerhet, kontinuitet og faglig handlingsrom.

Denne sårbarheten blir særlig tydelig når døgnavdelingen ikke er tilgjengelig hele uken.

Psykiske kriser følger ikke åpningstider. Helgestenging fører til en praksis der pasienter sendes hjem på permisjon eller må transporteres til andre DPS langt unna for å få nødvendig oppfølging. Dette skaper brudd i behandlingsforløp, øker belastningen på pasienter og pårørende.

Pasienter bør kunne legges inn på en torsdag, uten å måtte reise på permisjon eller transporteres til annet DPS igjen, allerede dagen etter.

Et døgn-tilbud som styres av kalender fremfor behov svekker tryggheten i hele behandlingskjeden.

Selv om det ikke foreligger vedtak om å avvikle døgnfunksjonen, opplever vi at summen av prioriteringer, organisering og kommunikasjon peker i en retning hvor døgnbehandling gradvis mister sin sentrale plass. Dette er ikke et spørsmål om enkeltbeslutninger, men om hvordan systemvalg former tjenesten i praksis.

Utvikling av helsetjenester må ta utgangspunkt i pasientenes faktiske behov og i den kompetansen og infrastrukturen som allerede finnes. Samhandling mellom kommune, DPS, BUP og sykehus er avgjørende – men samhandling kan ikke bygges på at fundamentet svekkes.

Erfaringer fra andre steder viser at bærekraftige desentraliserte tjenester forutsetter tydelig og engasjert ledelse som ser verdien av et bredt tilbud innen psykisk helsevern.

Dette innlegget er ikke en motstand mot utvikling. Det er en tydelig påpekning av at retningen må være faglig forsvarlig, økonomisk klok og menneskelig bærekraftig. Å bevare og styrke døgnfunksjonen ved DPS er ikke et særønske – det er en forutsetning for et helhetlig psykisk helsetilbud i regionen.

For oss som står i tjenesten hver dag, er konklusjonen klar:

Den mest ansvarlige løsningen – faglig, økonomisk og menneskelig – er å bruke og videreutvikle det som allerede finnes.

Er det virkelig bærekraftig å bygge nytt og redusere kapasitet, når vi allerede har lokaler og kompetanse som er skreddersydd for døgnbehandling?