Herold

«Vi har ingen å miste. Ingen. Hvert eneste menneske som tar sitt eget liv, etterlater seg et tomt rom som ingen andre kan flytte inn i.»* *

Det er innledningen på regjeringens plan for å forebygge selvmord. Det er viktige ord og de sier noe om den enorme tragedien det er når noen velger en slik utgang på livet. I 2024 ble det registrert 739 selvmord i Norge, viser tall fra FHI. Det er mer enn to hver eneste dag. I alle aldersgrupper er det overvekt av menn som tar livet sitt. Selvmord rammer de nærmeste., men det er også et stort samfunnsproblem som vi alle bør være opptatt av.

*De siste to ukene har vi i ØP stått i flere vanskelige vurderinger. Vi vet at det har vært tilfeller av selvmord i Larvik. Ungdommene er preget og vi har blitt kontaktet av foreldre som er svært bekymret. Det kommer til å bli arrangert foreldremøter om dette. Kommunen setter inn tiltak og det finnes flere tilbud allerede. Alt dette taler for at vi som lokalavis også skal belyse et vanskelig tema. Men hvordan skal vi gjøre det? Vi må passe oss for at vi ikke skaper en smitteeffekt ved å skrive om selvmord, men samtidig vet jeg at vi kan være til hjelp for mange ved å sette søkelyset på det. *

Norsk presse har også tradisjonelt vært skeptiske til å omtale selvmord, rett og slett fordi vi har vært redde for en smitteeffekt. En undersøkelse foretatt blant norske redaktører og journalister i 2023 bekrefter dette. Der svarte en av tre at de sjelden dekket selvmord fordi de var usikre på presseetikken. Vær Varsom-plakatens punkt om omtale av selvmord og selvmordsforsøk ble vesentlig endret fra nyttår 2024. Den nye teksten speiler endringene som gradvis har skjedd både i samfunnet og i presseetikken. Selvmord er et alvorlig samfunnsproblem som mediene bør dekke. Noen ganger er det også aktuelt å omtale enkeltstående selvmord eller selvmordsforsøk. Vi kan bidra til økt kunnskap og hindre ryktespredning. Vi vil vise at det er hjelp å få.

Den siste tiden har ØP snakket med en rekke eksperter. Det som går igjen er at åpenhet er viktig. Hvis flere får vite hvorfor unge mennesker tar livet sitt, kan det bli lettere å be om hjelp. Eksperter på området har lest sakene vi har laget før de har blitt publisert og kommet med råd. Vi har spurt i egen bransje om hva sakene bør inneholde av opplysninger, og har fått gode råd fra blant annet Norsk Redaktørforening. Vi har forsøkt å være varsomme med formuleringene og brukt lang tid på språket. Flere har fått komme med tilbakemeldinger på sakene før de er publisert. For selv om vi mener det er riktig og viktig å skrive saker om et enorm sensitiv tema, så er vi klar over at det kan være lett å trå feil. Likevel, det er på høy tid at vi snakker høyt om dette. Vi har som enkeltpersoner og samfunn et stort ansvar og det er viktig for oss å bruke sakene vi lager til å peke på løsningene.

Her kan du få hjelp av kommunen

Det er et og et halvt år siden Dag Erik Pedersen sto på scenen i Bølgen. Der snakket han om livets skyggesider, eller «bakomfilmen,» som Dag Erik kalte det selv. Alle syntes de kjente han gjennom mange år som et kjent TV-fjes og med en haug med meritter de færreste opplever gjennom et helt liv. Han var sykkelproffen, mannen som drev veldedighet, den språkmektige, selve «Mesternes mester.» Jeg har alltid beundret Dag Erik og han var et forbilde for meg. Men da han tok kontakt med meg like før påsken i fjor, var det med et alvor jeg aldri hadde hørt i stemmen hans før. Han ville hjelpe andre, fortelle historien om nedturene i livet. Om skyggesidene. En av de aller mørkeste tingene var hvordan det var å miste en sønn. Simen tok sitt eget liv. Jeg vet at ingen av oss gikk uberørt ut fra Bølgen den kvelden der Dag Erik fortalte historien, og det førte til et sterkt fokus på den enorme tragedien det er når unge mennesker tar selvmord. Det førte også til at mange fikk opp øynene for at det er hjelp å få. Senere fulgte Line Ragnvaldsdatter Kaupang opp med sin film, der hun åpent og ærlig fortalte om de mørke sidene i livet. Det var to personer som gikk foran og som gav oss håp om at det er en vei ut fra det aller mørkeste.

Det er så lett å si til pårørende at vi forstår sorgen og smerten de har. Det er ikke riktig. Det er umulig for oss andre å forstå hvordan det er å miste for eksempel en sønn i selvmord. Men vi som samfunn har et stort ansvar for å stille opp for hverandre, peke på hjelpetilbud, gi håp og være medmennesker. Vi skal ikke være redde for å spørre folk om hvordan de har det. Og vi som lokalavis kan bruke den posisjonen vi har for å få i gang samtaler som kan hjelpe medmenneskene våre.

Trenger du noen å snakke med?