Herold

Dagens spaltist er Sebastian Saltrø Ytrevik (22). Han er gruppeleder for Fremskrittspartiet i Larvik, men for tiden er han stortingsrepresentant. Det skal han være til juni 2026.

Når statsbudsjettet legges frem, blir det tydelig hvem som faktisk leverer for Vestfold. Fremskrittspartiet har gang på gang vist at de tar kampen for fylket, mens Arbeiderpartiets representanter blir stående igjen med store ord og små resultater. FrP har vært en pådriver for å sikre midler til viktige samferdselsprosjekter, og har presset på for at Vestfoldbanen skal prioriteres. Dette handler ikke bare om togtilbud, men om å gi folk i regionen bedre mobilitet og muligheter for arbeid og utdanning. I tillegg har FrP løftet bekymringen for gjengkriminalitet og lav politibemanning i Vestfold inn i Stortinget, og krevd styrking av politiet lokalt. Partiet har også stått fast på sitt prinsipp om lavere skatter og avgifter, og foreslått lettelser som gir folk flest mer å rutte med i hverdagen. Dette er konkrete grep som merkes i folks liv, og som gir Vestfold en tydelig stemme i nasjonal politikk.

*Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene er enormt, men midlene til vedlikehold reduseres. Når det gjelder jernbaneprosjektene, nevnes planlegging av dobbeltspor mellom Stokke og Sandefjord, men uten tydelig forpliktelse, og usikkerheten rundt fremdriften er stor. Selv om Ap trekker frem nasjonale tiltak som billigere barnehage og tannhelse, løser dette ikke de akutte utfordringene i Vestfold. Når fylkeskommunen får den svakeste økonomiske utviklingen i landet, er det vanskelig å se hvordan Ap sikrer regionens interesser. Det er ikke nok å snakke om trygghet og fellesskap når realiteten er at Vestfold står igjen med kutt og usikkerhet. Vestfold trenger stortingspolitikere som får gjennomslag i eget parti. *

Forskjellen mellom FrP og Ap er ikke bare retorisk, men praktisk. FrP har vist at de kan levere resultater som merkes lokalt. Når fylket og kommunene har utfordringer med samferdsel, kriminalitet og økonomi, er det FrP som tar kampen og sikrer gjennomslag. Ap lover mye, men når budsjettet er lagt frem, er det Vestfold som blir taperen. Dette handler om prioriteringer. FrP prioriterer Vestfold, mens Ap lar fylket bli stående i skyggen av andre satsinger. For folk i Vestfold betyr det at hverdagen blir dyrere, kollektivtilbudet dårligere og veiene mer nedslitte. Det er ikke slik man bygger tillit til politikken.

*Når man ser på tallene, er det ingen tvil om hvem som faktisk leverer. FrP har sikret midler til samferdsel og trygghet tidligere, mens Ap har lagt frem et budsjett som gir fylket den svakeste økonomiske utviklingen i landet. Det er en forskjell som bør være avgjørende for velgerne. Vestfold trenger politikere som ikke bare snakker, men som handler og får gehør i eget parti. I årets budsjettbehandling kommer det tydelig frem hvilke representanter som får de viktige lokale sakene inn i sitt budsjett, mens Ap har vist at de setter andre hensyn foran Vestfolds behov. Det er en realitet som ikke kan bortforklares, og som bør være et tydelig signal til alle som ønsker et fylke med vekst, trygghet og fremtidstro. *

Denne forskjellen mellom FrP og Ap er ikke tilfeldig, men et resultat av politisk vilje. Når FrP sitter ved forhandlingsbordet, er Vestfolds behov en del av diskusjonen. Det handler om å se hele landet, ikke bare storbyene, og å forstå at regioner som Vestfold trenger investeringer for å skape vekst og trygghet. Arbeiderpartiet har hatt muligheten til å prioritere fylket, men har valgt å bruke ressursene på andre områder. Det er ikke nok å vise til nasjonale ordninger når lokale utfordringer står uløst. Vestfold trenger konkrete løsninger, ikke symbolpolitikk.

Når folk ser at veiene forfaller, at kollektivtilbudet svekkes og at politiet mangler ressurser, er det et direkte resultat av politiske valg. FrP har vist at de tar ansvar for disse valgene, mens Ap har vist at de setter andre hensyn foran Vestfolds fremtid. Det er en forskjell som bør være tydelig for alle som ønsker et fylke med vekst, trygghet og muligheter.

Forsvaret er vår frihet

En kulturpolitikk på feil kurs