Herold

Det er vanskelig å ikke reagere på hvordan Larvik kommune styres om dagen. Sak etter sak tegner et bilde av en kommune som mister både retning og fotfeste. Vedtak følges ikke. Tjenester flyttes uten forvarsel. Og stadig flere prosesser skjer bak lukkede dører. For en kommune med nær 49 000 innbyggere er dette ikke bare urovekkende – det er dramatisk.

Kommunestyret vedtok enstemmig at hjemmetjenesten i Lardal skulle bevares. Politikerne var tydelige: dette gjaldt også nattjenesten. Likevel valgte administrasjonen å trekke nattjenesten ut og flytte den til Larvik sentrum, uten å informere ansatte, innbyggere eller kommunestyret før etterpå. Da står vi igjen med spørsmålet:Hva er et kommunestyrevedtak verdt i Larvik i dag?

Samtidig selges barnehager bak lukkede dører. Intensjonsavtaler og tidligere lovnader svekkes eller tolkes bort når det passer. Innbyggerne får vite om endringer først når de allerede er besluttet. Forutsigbarheten som skulle prege kommunen, er i ferd med å rakne tråd for tråd.

Så kommer Torget 1-saken – et nytt og alvorlig varsku. Formannskapet behandlet deler av saken bak lukkede dører, flere dokumenter var sladdet, og kommunedirektøren endte opp med hemmelige fullmakter. Dette i en sak som gjelder det planlagte nye rådhuset. Men Torget 1 er bare én brikke i et større, urovekkende bilde.

For parallelt med at kommunen kutter i tjenester, ligger det en hel milliardportefølje av store prosjekter på bordet:

– Torget 1 som nytt rådhus– En ny og omfattende skolestruktur– Omfattende rehabiliteringsprosjekter i kommunen– Nye administrasjonsløsninger– Store investeringer i sentrum– Oppgraderinger av teknisk infrastruktur

Samtidig påpeker fagfolk at vedlikeholdsetterslepet som brukes som begrunnelse for skolestrukturen, ikke stemmer med reelle tall. Når grunnlaget for milliardbeslutninger er usikkert eller feil, burde hele prosessen stoppes – ikke skyves videre.

Skal vi virkelig fatte vedtak som vil prege kommunen i generasjoner – basert på regnestykker som ikke tåler etterprøving?

Det mest alvorlige er hvordan beslutningene tas: hurtig, presset og med stadig mindre innsyn. Når prosjektene først er satt i gang, kommer alltid den samme setningen:«Beklager. Ja, det var dumt, men nå er det for sent å gjøre endringer.»

Dette er ikke god styring. Dette er en strategi for å gjøre vedtak irreversible før noen rekker å gripe inn.

Dette handler ikke om partipolitikk. Det handler om styringskultur. Om åpenhet. Om demokratiets grunnregler. For akkurat nå fremstår Larvik som en kommune der beslutninger flyttes bort fra folkevalgte og bort fra innsyn – og inn i lukkede rom, sladdede dokumenter og hemmelige fullmakter.

Larvik trenger en kursendring. Ikke om noen år.Nå.

For når en kommune begynner å oppføre seg som et korthus i ferd med å falle sammen, må vi stille det mest grunnleggende spørsmålet av alle:

Hvem styrer egentlig Larvik – og for hvem?