Herold

«Av og til er det ikke bare én publisering som er problemet. Det er summen», skriver Ingrid Nergården Jortveit.

Kritikk av pressen handler i økende grad om det som ofte omtales som «det samlede medietrykket»: mengden, intensiteten og gjentakelsen i dekningen.

I både den pågående rettssaken mot Marius Borg Høiby og i sakene knyttet til Epstein-dokumentene har vi sett et voldsomt personfokus, ofte rettet mot svært private forhold.

Kritikken som har vokst fram, er derfor ikke uventet. Samtidig er dette saker med et alvor, et omfang og en samfunnsmessig betydning som utløser et stort og berettiget informasjonsbehov.

Spørsmålet er derfor ikke om pressen skal dekke slike saker, men om det blir for mye, og hvem som eventuelt skal ta ansvar og trekke opp grenser for det.

I Høiby-saken har domstolene grepet inn med omfattende begrensninger. Retten ser med skepsis på om mediene evner å regulere seg selv på dette feltet, og det er problematisk.

For mengde er ikke et fremmed hensyn i presseetikken. Det har blitt vurdert, men med stor varsomhet. Og det er det gode grunner til.

Jeg har jobbet i sekretariatet til Pressens Faglige Utvalg (PFU) i flere år og vært med på å diskutere og skrive innstilling der også mengden publiseringer har vært en del av vurderingen.

Tre saker

I en PFU-sak fra 2013 fikk kongehuset medhold mot Se og Hør for massiv publisering av feriebilder av kronprinsfamilien. Her var det helheten: omfanget og bildenes private karakter som ble vurdert. Utvalget brukte punkt 4.1 i Vær varsom-plakaten (VVP), om saklighet og omtanke, til å trekke en grense for summen av dekningen.

«Det avgjørende blir å vurdere reportasjenes nyhetsverdi og samfunnsmessige betydning opp mot hvor langt inn i privatsfæren reportasjen går», skrev utvalget. Flertallet kunne ikke se at publiseringen av en rekke intime feriebilder (også av bar) kunne begrunnes i et berettiget informasjonsbehov.

Også i en sak mot Dagens Næringsliv fra 2018 vurderte PFU hvor mange Instagram-bilder det var nødvendig å publisere for å få fram poenget i saken. Avisen ble frifunnet, men utvalget manet likevel til forsiktighet: Ord og bilder er mektige våpen. Spørsmålet er alltid hvor mye som er nødvendig, også her ble det pekt mot VVP 4.1. sak 18–131 mot Dagens Næringsliv

I en nyere sak, der PFU behandlet medienes omtale av Mikkel Eskil Mikkelsen, ble problemstillingen om samlet medietrykk igjen aktualisert. Utvalget minnet om at redaksjoner må være bevisst hvordan egne publiseringer virker inn når trykket er stort. Det første kravet i de presseetiske publiseringsreglene er nettopp saklighet og omtanke i både innhold og presentasjon.

Faren

Slike mengdevurderinger som omtalt over skjer sjelden. Og det skal vi være glade for. For å sette faste grenser for hvor mye en sak skal dekkes, er i praksis nær umulig, og potensielt farlig fordi det gir en mer lukket offentlighet og mer skepsis /mindre tillit mellom de som styrer/og de som blir styrt, eliten og folk.

Pressen arbeider på vegne av folket. Journalistikkens oppgave er å ettergå makt, myndigheter og institusjoner, fordi inngrepene i folks liv og konsekvensene for dem ofte er store. Å bli dømt til fengsel eller økonomisk straff, er blant de sterkeste maktmiddelet et samfunn har. Da må folk også ha grunnlag for å forstå og mene. Pressens oppgave er å sikre en åpen og opplyst samtale.

Baneheia-saken mener jeg illustrerer hva som står på spill. Det var et justismord, men også et journalistisk svik. Ikke fordi publikum visste for mye, men fordi de visste for lite. Pressen var for lite kritisk til det som ble presentert av påtalemyndigheten. Dermed ble offentlighetens mulighet til å forstå, vurdere og stille spørsmål svekket.

Det er faren også her.

Prisen

Den første uka har vist at denne saken virkelig trenger krisitk søkelys på påtalemyndighetens beviser. Men når det blir domstolene, og ikke redaksjonene, som skal sette grensene for hva som kan refereres, så flyttes makten bort fra folket eller mer presist; ansvaret for offentlig opplysning forskyves fra redaksjonelle vurderinger til rettslige forhåndsbegrensninger.

Det er ikke bra. Det er ikke veien til en bedre opplyst befolkning. Disse spørsmålene må vurderes løpende fra dag til dag av redaksjonene selv og ikke én gang for alle på forhånd av en domstol.

Diskusjonen om samlet medietrykk handler derfor om mye mer enn presseetikk. Den handler om tillit.

Det er alltid krevende å leve uten klare grenser. Men det er prisen for en fri presse.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.