Herold

Saken mot Marius Borg Høiby, som vi blir fora med ved hver nyhetssending, er en sak om vold mot kvinner.

Hvem han er og hvor og når det skjedde er et ferniss som gjør saken til en sensasjon. Vold mot kvinner er ingen sensasjon, det er dessverre noe som for mange er hverdagslig. I 2025 var det flere enn noen gang som søkte tilflukt på krisesentre. Det er antagelig store mørketall, og det er god grunn til å tru at volden også brer seg lenger nedover i aldersgruppene, og at volden er blitt mer alvorlig.

Det er mange etater og organisasjoner som jobber både med forebygging og hjelp til ofre. Vi har sett i de siste årene at det er særlig i oppbruddsfasen, altså når den ene parten prøver å forlate et forhold, at den farligste volden skjer. Krisesentrene er den eneste institusjonen som gir fysisk beskyttelse for ofrene over tid. Derfor er finansiering av krisesentrene livsnødvendig for en stor del av vår befolkning. Finansieringa er nå kommunenes ansvar, og vi veit jo at kommuneøkonomi er problematisk. Samtidig øker krava i lovverket til krisesentrene. Krisesentrene er pålagt å gi et fullverdig tilbud til voksne brukere og deres barn, med kontakt med barnehage, skole, Nav, legetjeneste, i det hele tatt alt som en bruker trenger. Så må de også bistå i reetableringa når brukerne flytter ut, med kontakt med brukerens hjemkommune. Manglende finansiering har dessverre ført til at noen krisesentre er blitt lagt ned. Nå er vi 5 krisesentre i Nordland, et fylke med enorme avstander. Det kan bli dyrt å ta seg til nærmeste krisesenter hvis en ikke disponerer egen bil.

Derfor er det svært skuffende for oss som jobber med saken at den nye krisesenterloven, som kom i 2025, ikke tok opp den saken. I følge krisesenterloven skal en bruker sjøl ta seg til nærmeste krisesenter. Det gjør en jo selvfølgelig når en føler at livet står på spill, men det kan gi noen problemer etterpå som en burde være spart for.

Vårt felles arbeidsgrunnlag er noe som heter Istanbulkonvensjonen. Europarådet hadde en konferanse i Istanbul i 2014, resultatet er Istanbulkonvensjonen, som er ratifisert av Norge. Alle medlemslandene skal hvert femte år komme med en rapport om situasjonen på området, en såkalt skyggerapport. Det er ikke lystelig lesning når vi ser hva Norge har gjort eller ikke har gjort. Derfor kommer rapporten med disse anbefalingene: Staten bør sette av øremerka midler til: 1. planer for å forebygge vold i kommunene, 2: oppjustere de kommunale bevilgningene på grunn av økende antall ofre, 3. treårige driftsmidler til særskilt sårbare grupper, og til slutt: 4: til politiet for å forebygge vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd. Fra krisesentrene si side er i tillegg ønsket at staten skal ta over det fulle ansvaret for finansiering av krisesentertilbudene, for å sikre at den svake kommunale økonomien ikke gir et uforsvarlig krisesentertilbud.

Vi ser fram til at våre lovgivere og våre kommunale myndigheter følger anbefalingene i rapporten.