Viktigst å slå svenskene
I OL i 1992 vant Norge 20 medaljer. I 2022 fikk vi 37. Utviklinga gikk feil veg.
Det skal norske sportsjournalister ha: De kan å telle, i hvert fall så lenge det ikke er for store størrelser. Derfor rapporterer de begeistret fra mesterskap til mesterskap om norsk fremgang. I det store og hele vinner vi stadig flere medaljer. Kan det bli bedre? Ja, det kan det. Sannheten er at vi i vinter-OL var bedre i 1968 enn i åtte av de ni siste vinterlekene, og ikke minst: Vi var bedre på 90-tallet enn vi har vært siden.
Sånn gjør de det når de rangerer enkeltutøvere også; de kårer sin tids helter, helt uten å skjele til, eller enda verre eventuelt; å vite at antall øvelser har økt dramatisk, både i sommer- og vinter-OL, og i de enkelte grener. Da Magnar Solberg for eksempel vant gull individuelt og sølv i stafett i skiskyting i Grenoble i 1968 vant han to av to mulig medaljer. I prosent blir det ganske bra. Om han hadde deltatt i år hadde han fått seks muligheter.
Spør du en sportsjournalist, eller ChatGPT, om hvem som er tidenes vinterolympier, får du samme svar, med samme grad av refleksjon: Marit Bjørgen 15 medaljer, Ole Einar Bjørndalen 13. Ingen av dem vet eller forstår at skøyteløperen Eric Heiden vant fem av fem distanser i 1980, eller at for eksempel Birger Ruud vant det ene hopprennet som ble arrangert i Lake Placid i 1932, og det ene i Garmisch i 1936, i tillegg til sølv i det neste, i 1948. Spør du meg er det antakelig ingen som kan måle seg med det, fordi han tok medalje hver gang, og fordi det strakte seg over en periode på 16 år, hvilket er en uvanlig lang karriere på dette nivået. I tillegg hadde han ikke gått uprøvd gjennom krigsårene.
Tidligere langrennssjef i Norges Skiforbund Jan Erik Granamo har laget en gyldig statistikk over norske medaljer i alle olympiske leker siden 1992. Han har regnet ut norske medaljer i prosent. I 1992 var det 171 medaljeøvelser. I år er det 348. Hans statistikk dokumenterer at vi i hele perioden under ett er verdens beste toppidrettsnasjon vinters tid, og trolig også om du legger sammen sommer- og vinter-OL.
Det er viktig at vi prøver å forstå hvorfor det er blitt slik. Forskere nasjonalt og internasjonalt er enige om at det har med «den norske modellen» å gjøre; vi jobber så godt vi kan for at så mange barn og unge som mulig skal finne glede i idrett, så lenge som mulig, regulert i barneidrettsbestemmelsene.
Når sportsjournalistene skal prøve å snakke ned de norske prestasjonene, er det vanlig å henvise til hvor små våre beste idretter er. Det er heller ikke riktig. I vinter-OL er hopp og skøyter store idretter, langrenn og skiskyting sånn cirka midt på treet, og kombinert forholdsvis liten, i likhet med for eksempel curling og bob og aking. Vi skal med andre ord feire hver eneste langrennsmedalje som det det er: En enorm prestasjon.
For øvriger det som alltid viktigst å slå svenskene.
Star Wars-drømmen er satt på vent
Fem lokale utøvere i OL – her er når de skal i aksjon