Herold

17. juni 2019 er en dato jeg sent vil glemme, denne junidagen ble det nemlig stemt over i stortinget at den Norske pelsdyrnæringen skulle avvikles. I dagens debatt om både mote og bærekraftig forbruk blir ekte pels ofte fremstilt som et stort miljøproblem, og at det er moralsk feil å dra fram dyret uten puls. Samtidig som dette skjer snakker vi lite om konsekvensene av alternativene. I en tid der plastforurensning og overforbruk er blant våre største miljøutfordringer, er det på tide å nyansere diskusjonen om pels og bærekraft.

Her i Norge ble dessverre de siste pelsdyrfarmene avviklet i januar 2023. Etter at dette ble vedtatt i Stortinget noen år før. Alle partiene på stortinget, utenom Senterpartiet, stemte for å avvikle pelsdyrnæringen. Noen vil nok kalle dette for et gledes dag og et tiltak i rett retning og velge å romantisere avviklingen av pelsdyrnæringen som Dyrebeskyttelsen Norge kaller for en «grufull industri». Jeg velger å kalle dette vedtaket for en skam, ingen andre land har så strenge krav når det kommer til dyrevelferd, som her i Norge.

Mange velger bort ekte pels til fordel for falsk pels. I god tro om at denne fusken er et mer miljøvennlig og bærekraftig valg. Det som ofte glemmes, er at falsk pels i hovedsak er produsert av plastbaserte materialer som polyester og akryl. Disse materialene er produsert av fossil olje og brytes ikke ned i naturen, men bidrar til mer mikroplast rundt oss, som i havet og økosystemene. Når slike plagg vaskes eller kastes, kan de forurense miljøet i mange år framover i tid, noe ekte pels av naturmateriale ikke gjør.

Ekte pels fra for eksempel rev, mår og mink er derimot et naturmateriale, for å nevne noen av dyrene som kan gi oss fantastisk produkt. Pelsen fra disse dyrene er biologisk nedbrytbar, slitesterk og kan vare i generasjoner dersom den behandles riktig. I stedet for å kjøpe billige plastplagg som må byttes ut ofte, kan ekte pels være et godt eksempel på langsiktig og ansvarlig forbruk. Bærekraft handler ikke bare om hva eller hvor mye vi kjøper, men hvor lenge produktene varer.

Når pels er et biprodukt fra andre næringer, eller kommer fra lokal kontrollert produksjon, kan den inngå i en mer sirkulær økonomi der ressursene utnyttes fullt ut i stedet for å kastes. Skal vi ta bærekraft på alvor, må vi tørre å se helheten. Kanskje er ikke spørsmålet om ekte pels er riktig eller galt, men om vi er villige til å velge løsninger som faktisk reduserer plastbruk, overforbruk og miljøbelastning.

Pelsen er et godt produkt som er både vakkert å se på, varmt og kultur. Jeg håper at vi en gang i framtiden kan drive med pelsdyrnæringen igjen her til lands. Dette vil bidra til mindre import av pels og arbeidsplasser i hele landet med gode levekår for dyrene i næringen.