Herold

Jeg er den eneste studenten i Norge som går sørsamisk grunnskolelærerutdanning. Utdanningen finnes kun i Levanger – ved Nord universitet. Da jeg søkte på utdanningen, var det først og fremst for å styrke min egen sørsamiske språkkompetanse. Etter hvert har jeg forstått at denne lærerutdanningen ikke bare handler om språklig mestring for meg, men om et langt større ansvar.

Når vi markerer samefolkets dag 6. februar, blir dette ansvaret særlig tydelig. Norge er et land grunnlagt på territoriet til to folk og denne uken viser majoritetssamfunnet behovet som finnes for samisk kompetanse. For meg er samefolkets dag en påminnelse om at anerkjennelse ikke bare ligger i markeringer og ord, men i hvilke strukturer vi bygger videre. Skal samisk språk og kultur ha en levende framtid, må de også bæres av utdanning, av skolen og av lærere med samisk kompetanse. Ikke bare samiske lærere, men alle lærere. Den samiske nasjonaldagen handler om historie og identitet – men også om «de tre f-ene»: fellesskap, forsoning og fremtid.

Gjennom mitt første semester på lærerutdanningen ved Nord universitet har jeg gradvis forstått hvor viktig rolle skolen og lærere har for samfunnet vårt og for demokratiet. Vi bærer et stort ansvar i å danne elevene i forståelsen av demokratiet og deres deltakelse i samfunnet. I den delen av læreplanen som kalles «overordnet del», beskrives utdanningens formål og blir nesten som budord for rollen en lærer skal innfri. Overordnet del er selve verdigrunnlaget for norsk skole og den forteller hvorfor og hvordan vi lærere skal undervise. Den løfter menneskeverd, likestilling, demokrati, kritisk tenking, kulturelt mangfold og samiske elevers rettigheter som grunnpilarer undervisningen skall bygge på.

Å utdanne sørsamiske lærere er avgjørende for å sikre videreføring av språk, kultur og kunnskap i et samfunn der det samiske lenge har vært marginalisert. Lærerdelen er ikke et tillegg – den er selve forutsetningen for at sørsamisk språk og samisk perspektiv skal ha en levende plass i skolen og i samfunnet. Dette er på en måte det samme Elsa Laula Renberg maner om i kampskriftet «Inför Lif eller Död?» fra 1904. Laula mente at det som måtte til for å redde den samiske kulturen var opplysning, utdanning og organisering.

Jeg så nylig et klipp fra en tale av en annen politisk skikkelse. I klippet står en eldre Olof Palme i lysegrå dress bak talerstolen under en debatt i Västerås, 1985. Han snakker om at vi mennesker trenger hverandre. Han snakker om velferden og om barna. «Det nærmeste vi kommer fremtiden, er barna. Ikke bare deres egne barn og barnebarn, men alle barn. For det er vår felles fremtid.»

Palme snakker om skepsis til de «nyliberale slagordene» om at man skal satse på seg selv. Han mener at dette er å forkynne egoisme, og at det fører til et kaldt og øde samfunn å leve i. Et ensomt samfunn. «Vi skal minne om at vi mennesker trenger hverandre. Vi trenger å kjenne at vi trengs, ikke bare for våre egne behov, men også for andres skyld. At vi har en oppgave i det samfunnet som er vårt felles.» Uavhengig av politisk ståsted tror jeg vi som samfunn kan enes om at vi stadig vil det beste for barna våre og for fremtiden.

For meg gir disse ordene en dyp gjenklang i valget om å studere sørsamisk grunnskolelærerutdanning. Å utdanne seg til lærer i og på sørsamisk handler ikke bare om et yrkesvalg, men om et ansvar overfor fellesskapet. Når Palme snakker om at barna er vår felles fremtid, gjelder det også de sørsamiske barna – deres rett til språk, kultur og til å bli møtt av lærere som bærer denne kunnskapen. I et lite språksamfunn der hvert enkelt menneske teller, blir lærerrollen avgjørende. Det er gjennom skolen at språket kan leve videre, og gjennom læreren at barna kan kjenne tilhørighet, verdighet og framtidshåp. Å studere sørsamisk lærerutdanning er derfor for meg et uttrykk for nettopp det Palme etterlyser: å bidra til noe større enn seg selv, til et samfunn der vi tar ansvar for hverandre og for kommende generasjoner.

Når jeg nå har kommet et stykke inn i den sørsamiske lærerutdanningen, kjenner jeg på et tydelig ansvar – for språket, og for bevaringen av det. Samtidig har studiene gjort meg oppmerksom på noe som bekymrer meg: det som beskrives som en liminalfase. Liminalfasen viser til et kunnskapsgap, et mellomstadium der man har forlatt én fase, men ennå ikke fullt ut gått inn i en ny. Jeg mener at undervisning om samisk språk og kultur i dag befinner seg nettopp i en slik fase.

Dette ble tydelig for meg da jeg nylig deltok på to ulike forelesninger med samisk tematikk. Begge forelesningene ble innledet med at foreleserne uttrykte berøringsangst og manglende kunnskap om temaet de skulle undervise i. Videre inneholdt forelesningene faktiske feil, blant annet ved at de tre offisielle samiske språkene i Norge – sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk – ble omtalt som ett språk, «samisk», og i en annen forelesing bruk av begrepet «lapp», som i dag regnes som et skjellsord, uten særlig dyp historisk kontekst. Som samisk student har jeg ved hver anledning påpekt disse feilene og manglene.

I samtaler med utdanningsinstitusjonen forstår jeg at roten til problemet er den store mangelen på samiske lærere og forelesere. Nettopp derfor blir det så avgjørende at flere velger disse kritiske utdanningene. Uten samiske lærere risikerer vi at undervisning om samisk språk og kultur forblir preget av usikkerhet, fragmentert kunnskap og tilfeldigheter – til skade både for studenter og for de barna som senere møter skolen.

I lys av dette er jeg glad for at det nå arbeides med å utvikle en felles rammeplan for de samiske lærerutdanningene, med mål om å sikre god og likeverdig kvalitet på tvers av institusjoner. Dette arbeidet representerer et viktig steg bort fra liminalfasen og i retning av en mer helhetlig, trygg og kunnskapsbasert samisk lærerutdanning. Skal vi lykkes med å ivareta samisk språk, kultur og framtid, må vi også ta lærerutdanningene på alvor – og sørge for at de har både strukturer, ressurser og mennesker til å bære dette ansvaret videre.

Jeg mener ikke at man må innfri på en plikt å for alltid være lærer hvis man tar en lærerutdanning, men jeg mener at fundamentet lærerutdanningen er bygd på er en god grunn for videre arbeid med forsoning og derfor er den sørsamiske lærerutdanningen på Nord Universitet en av de stødigste pilarene i sørsamisk samfunnsfundament.

Jeg er fortsatt den eneste studenten i Norge på sørsamisk lærerutdanning, og jeg ønsker meg flere medstudenter.

For samfunnets, for barnas og for fremtidens skyld.