Herold

Ett år etter at verdens skiinteresserte øyne var rettet mot Trondheim, er vi fra godstolen klar for nye eventyr. Om noen uker senker stillheten seg også over Nord-Italia. Da er tiden inne til å starte konstruktive prosesser i bakkant av vårt eget mesterskap sist år.

Etter at utøvere og støtteapparat hadde forlatt Granåsen og kalaset skulle gjøres opp, satt man igjen med en udekket regning på oppunder 40 millioner. Det ble raskt det eneste man var opptatt av. Ingen snakket om hva man skal bruke milliardanlegget til.

Det er noe som skurrer med debatten om Ski-VM i Trondheim. Ifølge Adresseavisen, som i kraft av å være Trondheims viktigste lokalavis forståelig nok dekket oppkjøringen til arrangementet tettest, var totalkostnaden for VM-anlegget omkring 1,7 milliarder kroner. Dette er omtalt i flere saker, og ettersom jeg ikke har sett at summen er problematisert, antar jeg at den stemmer. Av dette ble ca. 1,1 milliarder dekket av kommunen gjennom låneopptak – mens resten av regningen ble tatt av staten og Norsk Tipping.

1,7 milliarder er mye penger. Arrangementet pågikk i 12 dager. Bryter man ned investeringen på antall arrangementsdager, ser vi at hver eneste dag kostet over 140 millioner. Det er en anselig sum for et idrettsarrangement, selv om det blir smått sammenlignet med dagsprisen for årets vinterolympiade.

Det er forståelig at debatten i bakkant endte med å handle om millionene idretten ikke fikk når alt var oppgjort – og man gikk fra forventet pluss til et underskudd på flere titalls millioner. Penger som skulle kommet videre satsing på blant annet barn og unge til gode, forsvant – og man endte i krangel om hvem som hadde ansvar, og ikke minst; hvem som skulle betale.

Likevel: Vi brukte altså 1,7 milliarder på en skifest som varte mindre enn to uker. Pengebruken lar seg kun forsvare dersom man får brukt anleggene godt i årene som kommer. Derfor må vi nesten spørre, ett år etter at Trøndelags egen Johannes Høsflot Klæbo hentet hjem alle gullmedaljer det var mulig å hente: Hvordan skal arven etter VM forvaltes?

Mange var skeptisk til at Trondheim skulle søke om å bli arrangørby. Undertegnede var absolutt i tvil, men endte med å tenke at dette ville bli en fantastisk mulighet til å få vist fram Trondheim og Trøndelag som et nav i internasjonal skisport – og ikke minst; befeste byen og landsdelen som framtidig arrangør av mesterskap. Når anleggene først står der, må de nødvendigvis brukes til noe. BØR i alle fall det.

De historiske erfaringene gir imidlertid rom for tvil. «Alle» – det vil si alle over 40 – husker de eventyrlige dagene på Lillehammer etterjulsvinteren 1994. 17 år senere sto Oslo som vertskap for nok et Ski-VM på norsk snø.

Mange vil mene at det er som det skal være at Norge, som en styrtrik og viktig skinasjon, aksler ansvar som arrangørland med jevne mellomrom. Det er det på mange måter vanskelig å argumentere imot. Likevel er det riktig å stille spørsmål ved hva man får igjen for investeringene. For hukommelsen er kort – også hos de millioner som ser arrangementene via ulike skjermer. Det kreves et solid etterarbeid dersom man skal forvalte pengene som er brukes slik at man får noe igjen over tid.

Mange land som arrangerer store internasjonale arrangementer, legger disse til samme sted hver gang. I Norge har vi delt de siste VM og OL på tre regioner – i tråd med solid tradisjon om at alle skal med. Man behøver ikke ha master i økonomi for å skjønne at dette øker risikoen for at man må bruke mer på investeringer enn om man brukte samme arenaer hver gang. Det er svært stor forskjell fra å i praksis bygge nytt hver gang, til å utvide og utvikle anlegg som brukes med jevne mellomrom.

Mye av det som ble bygget i Granåsen før VM i 1997, var modent for kassering da planene for et nytt verdensmesterskap ble lagt. Som journalist og redaktør i Trøndelags nest største avis gjennom tjue år, var det i årene etter århundreskiftet ikke mulig å unngå å høre kritikken fra flere hold om at anleggene fra 1997 ikke ble vedlikeholdt og ivaretatt som de burde. Samtidig er det til å forstå at motivasjonen til å bruke millioner på å holde i god stand anlegg med synkende bruk og usikker framtid, ikke var den største for vertskommunen. Det ville naturlig nok være annerledes dersom man visste for sikkert at det med jevne mellomrom ville komme nye verdensmesterskap. Da hadde man hatt åpenbar egeninteresse i å sørge for jevn oppgradering og utvikling.

Lufta har gått ut av ballongen hva gjelder underskuddet som kom til syne etter at siste stavtak var tatt for et drøyt år siden. De ulike aktørene har resignert og akseptert at mye gikk galt. Syndebukkene pekt på og ære fratatt ildsjeler som åpenbart ikke håndterte ansvaret godt nok, men som kanskje heller ikke hadde forutsetninger for det. Da er det kanskje på tide å vende blikket framover?

La oss se det i øynene: Vi er gode på å arrangere store idrettsfester vinterstid, selv om været ikke alltid spiller på lag. Finværet i 1997 måtte vike for regn og vind i fjor. Likevel var det fullt av folk langs løypene og på stadion – for ikke å snakke om på torvet på kveldstid. Folk må ha frosset på seg opptil flere helseplager bare ved å møte opp, uten at det så ut til å legge noen demper på feststemningen.

Vi har noen av verdens beste treningsfasiliteter for langrenn, skiskyting og hopp – og videregående skoler, ikke minst i Meråker, som har skapt fagmiljøer som langt overgår det man skulle tro var mulig i små samfunn. Ingenting av dette ville vært mulig uten ihuga ildsjeler som er ryggraden i idrettsbevegelsen.

Man kan selvfølgelig diskutere om det er riktig å prioritere mesterskap når behovene er store i andre deler av samfunnet. Det er i aller høyeste grad legitimt. Samtidig: Når man har brukt milliarder på anlegg, ser det mildt sagt ikke fornuftig ut å la alt forfalle i bakkant. Og er det ikke fortsatt sånn, at mennesket ikke lever av brød alene, slik Vårherre uttalte til Moses (5. Mosebok 8,3) og Jesus mange hundre år senere resiterte til sine disipler (Matteus 4,4). Man står med andre ord på relativt solid grunn når man påpeker at vi for å ha et godt og meningsfylt liv, har behov for litt mer enn det vi trenger for å eksistere.

Det var synd med de knappe 40 millioner man måtte gjøre opp i bakkant, men med all mulig respekt; det økonomiske løftet var de 1.700 millionene man brukte i forkant. Det er investeringen som nå må forvaltes på en god måte, ikke sluttregningen.

Da er det på tide å legge nye planer. Både for jevnlig bruk – og nye fester. Hvis ikke, var Ski-VM i Trondheim 2025 virkelig en skandale.