Herold

La oss ikke komme dit at dommedagsprofetiene erstatter virkeligheten.

Det første jeg gjør hver morgen er å slå på internett på mobilen og la pushvarslene fra verden ramle inn på soverommet. Barn bombet til døde i Ukraina. Journalister sprengt på Gaza. En ny, og enda mer ekstrem uttalelse fra verdens mektigste mann i Det hvite hus.

Verden føles farligere fordi den er farligere. Det politiske alvoret fra verden utenfor soverommet sitter i kroppen på en helt annen måte enn jeg har opplevd tidligere i mitt liv. Denne uroen påvirker også hvordan vi snakker i norsk politikk.

Denne vinteren har den internasjonale uroen forplantet seg til en nasjonal debatt om hva som truer Norge i vår tid. Flere av ideologene på høyresida retter skytset mot hvordan innvandringen forandrer Norge.

Jeg syns den debatten, som senest Asle Toje og Frp har drevet frem, er i ferd med å spore helt av. Sist uke advarte Frps Erlend Wiborg for at etniske nordmenn kunne bli et mindretall i eget land, og argumenterte med at du for å bli norsk må ha fire besteforeldre født her i Norge.

Og med det har han avskrevet både kongen, Haaland og dattera mi som norske.

Asle Toje har skrevet langt om at det kan hende norsk kultur går under. Også min gode kollega, påtroppende Høyre-nestleder Ola Svenneby, bidrar i den samme debatten ved å advare mot at «majoriteten blir fremmedgjort», senest i dagens sending av Politisk kvarter. Tidligere har han advart mot at «vi får et samfunn som kommer til å falle fra hverandre» og tatt til orde for innvandringsstopp til landet.

Jeg mener han er for klok til å la seg lure ut på ytre høyres glattis og kjøpe en fortelling om Norge som ikke stemmer med virkeligheten.

De på høyresida som advarer sterkest, begrunner gjerne dette med enkelteksempler fra steder der integreringa har mislyktes. Og de problemene må venstresida snakke sant om. Å kunne snakke norsk er en forutsetning for å bli godt integrert. I lokalsamfunn der få får fast jobb og mange bor trangt øker kriminaliteten, og det er en politisk oppgave å motvirke. Det er en tragedie for landet vårt at den internasjonale mafiaorganisasjonen Foxtrot kan bestille kriminalitet fra norske ungdommer.

Men hvordan vi løser det er en ganske annen debatt enn den kulturdebatten deler av høyresida nå legger opp til.

Slik jeg ser det er ikke den viktigste norske verdien noe du kan ta på. Det er ikke en brunost, en bunad eller Ole Bulls fiolin. Det er følelsen vi nordmenn har av at vi tilhører det samme fellesskapet. At vi heier på andre nordmenn som gjør det bra på fotballandslaget, i Hollywood eller i OL. At befolkninga vår aldri godtok nazismen på 30-tallet eller under okkupasjon. Fra min levetid finnes det ingen vakrere bilder på dette fellesskapet enn når mange hundre tusen nordmenn gikk i rosetog etter 22. juli. Vi bor ikke bare innenfor de samme grensene; vi er landsmenn.

Alle kulturer har sine problemer. Det har vi også. Men mellom alle fortellingene om at det er umulig å bli rik i Norge, at den norske økonomien er ulevelig under Arbeiderpartiet, at «vi» nordmenn er bekymret for at «de andre» blir for mange, så finnes det også andre sannheter.

Jeg har sett hvordan min hjemkommune Levanger har blitt et mye mer flerkulturelt samfunn siden jeg vokste opp. I mine onkelungers barnehage er det mange flere nasjonalflagg på feiringer enn det var da jeg var barn. Det finnes Prideparade på Verdal’n og min familie har fått familiemedlemmer fra både Sør-Afrika og Irak. Det er ingen trussel mot landet mitt eller den kulturen jeg er en del av, det er fremgang som har gjort både lokalsamfunnet og mitt liv rikere.

I det skremmebildet deler av høyresida nå tegner, er det motsatt. Det fremmede er en trussel. Det ukjente kan erstatte det vi holder kjærest. Men sannheten er jo at de aller fleste som har kommet til landet vårt de siste 50 årene er godt integrerte og helt naturlige del av det store fellesskapet vårt. De jobber som leger, sykepleiere og portører på sykehusene våre, de kjører bussene, taxiene og jobber lange vakter i restauranter og i nærbutikken. Vi møter dem på trening og i barnehagen når vi leverer ungene våre. De er norske, de er en del av oss, de hører til i fellesskapet vårt.

Derfor er det så splittende når politikere som Wiborg fra Frp fortsetter å så tvil om deres norskhet, om deres lojalitet, om deres tilhørighet.

Norsk kultur på sitt beste er fellesskap. For å kunne føle på det fellesskapet må vi ha små forskjeller mellom folk, og vi må ha tillit til hverandre. Det er kun mulig gjennom at verdiene våre omsettes til konkret politikk i hverdagen vår. Det betyr god språk- og samfunnsopplæring til innvandrere, en sterk fellesskole der barn fra rikdom og fra flukt blir kjent med hverandre, levende lokalaviser som tar demokratiet nært oss, inkluderende gudshus for tradisjoner og samhold, tilgjengelige idrettslag gjennom hele livet og et mangfoldig kulturliv som viser oss at verden er mindre mørk enn det telefonen vår hver dag forteller oss.

Da jeg begynte på ungdomsskolen var det forbudt for to homofile å gifte seg. I Norges første grunnlov sto det at jøder ikke skulle ha adgang til riket. I den tiden min far ble født var kvinner i arbeidslivet unntaket heller enn regelen. Heldigvis går Norge fremover. Og heldigvis utvikler norsk kultur seg gjennom oss som er en del av den. Det som må bestå, er de verdiene vi som fellesskap setter først. Det har vi klart godt de siste hundre årene og det har ført til at Norge objektivt sett er et av verdens aller beste land å bo i.

Hvert år de siste 20 årene har Norge blitt rangert øverst av alle verdens land på Demokratiindeksen. Nordmenn er blant de 10 mest lykkelige befolkningene i verden. Vi er i verdenstoppen i ytringsfrihet, pressefrihet, forventet levealder og kjøpekraft. Kun i Sør-Korea har folk hatt en høyere gjennomsnittlig formuesøkning siden 2020. Vi har mer enn 250.000 dollarmillionærer her til lands, og den generelle levestandarden i befolkningen er høyere enn det Gerhardsen noen gang kunne forestilt seg.

Mitt poeng er: la oss snakke sant om det som går feil vei i verden og her hjemme. Men la oss ikke komme dit at dommedagsprofetiene erstatter virkeligheten. Klarer vi å verne om fellesskapet, den høye tilliten og små forskjeller mellom folk, vil vi overleve både Trump, Putin og perioder med høy innvandring til landet vårt. Den norske kulturen er sterk, og den utvikler seg hele tiden. Vi politikere må i ulvetidene være svært forsiktige med å etterligne våre kolleger i Europa og USA når det gjelder å skille mellom «oss» og «dem». Den type splittelser er ødeleggende for nettopp de verdiene som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i.

Alle de negative nyhetene fra verden rundt oss bekymrer også meg. Men der hverken AUF eller Frp kan forandre Trump, kan vi gjøre noe med hvordan vi snakker her hjemme. Den fremmedgjøringa deler av høyresida bidrar til ved å skille mellom «oss» og «dem» vil føre til at mange av dem som jobber nattevakter på sykehjemmene i Nord-Trøndelag, kjører buss i Bergen, studerer medisin på universitetene våre eller spiller fotball på landslaget vårt føler seg støtt bort fra det fellesskapet vi vil ha dem med i.

Det er er nytt alvor over verden. I denne tida er det politikernes ansvar å trygge oss som bor her og legge til rette for at vi kan tro på framtida. Men ikke la det alvoret bli en unnskyldning til å skape mer splittelse og polarisering; la oss heller sørge for at vi alle kan være en del av det samme fellesskapet som likemenn og som landsmenn.

Teksten ble først publisert på Facebook.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.