Ratboys rotter seg sammen
Plus
Ratboys ikke er redd for Ă„ leke seg innenfor flere musikalske sjangre pĂ„ albumet «Singinâ to an Empty Chair».
Denne anmeldelsen er publisert i samarbeid med Popklikk.no
MUSIKK
Ratboys
«Singinâ to an Empty Chair»
New West Records
Chicago-bandet Ratboys slapp i 2023 det kritikerroste albumet «The Window», bestÄende av minneverdige lÄter som «Morning Zoo», «Crossed The Line» og tittellÄten, for Ä nevne noen. Bandet bestÄr av Julia Steiner, David Sagan, Marcus Nuccio og Sean Neumann.
PĂ„ sitt fjerde album, «Singinâ to an Empty Chair», fĂžlger de opp forgjengeren pĂ„ fint vis, selv om det skal innrĂžmmes at det tok litt lenger tid enn antatt fĂžr brikkene falt pĂ„ plass denne gangen. HovedĂ„rsaken til dette skyldes av flere av lĂ„tene tillater seg Ă„ holde det gĂ„ende lenger enn forventet. Seks minutter pluss blir ofte i overkant for denne skribenten. Men, etter cirka fire gjennomlyttinger begynte det Ă„ lysne i horisonten.
Med tanke helheten kan man lese blant annet fĂžlgende i presseskrivet: «Despite its title, Ratboysâ new album Singinâ to an Empty Chair is not defined by whatâs missing. Rather, itâs the beginning of an important dialogue with a close loved one, vocalist Julia Steiner finds herself estranged from».
Fordi Ratboys ikke er redd for Ă„ leke seg innenfor flere musikalske sjangre er resultatet en fin miks av powerpop, country og indiepop der gitarbruken i enkelte partier nĂŠrmer seg noe som kan beskrives som eksperimentell og stĂžyete rock. Plata er, som forrige gang, og med stort hell, produsert av Chris Walla, som har klart Ă„ tilfĂžre musikken et moderne, krystallklart og detaljrikt lydbilde.
Det hele settes i gang med «Open Up», en fin og dvelende sang som holder seg i det samme sporet hele veien. Julie Steiners lyse og innbydende vokal svever rundt i det romslige lydbildet der bÄde gitarene og trommene tiltar i styrke etter hvert som lÄta skrider fremover, fÞr det roes ned igjen mot slutten. PÄfÞlgende «Know You Then» leker seg innen powerpop-sjangeren, en lÄt fylt med el-gitarer og takfast tromming. Deretter fÞlger den relativt intense rockeren «Light Night Mountains All That», hvor el-gitarene og trommene nok en gang dominerer lydbildet.
«Anywhere» er en killer av av lÄt som bobler over av overskudd. Refrenget sitter som et skudd, akkurat som el-gitarene som tidvis flyr veggimellom. Rett og slett sabla tÞft! PÄ omtrent cirka like fine «Penny In The Lake», beveger vi oss over i et countryinspirert landskap. Noe som ogsÄ gjelder vakre og slentrende «Strange Love». «The World, So Madly» er en melodiÞs og ganske lettbent poplÄt der el-gitarene slippes til nÄr det passer seg. En lÄt det er vanskelig ikke Ä bli litt ekstra glad i.
Innledningsvis ble det nevnt at enkelte lÄter opplevdes som i overkant lange. «I Just Want to Know the Truth» er en sÄnn lÄt. Men, etter flere gjennomlyttinger fremstÄr lÄta som et av platas sterkeste kort. Jada, Ätte minutter og 29 sekunder er lenge, men om det gjÞres med stil, variasjon og lydbildet er bÄde nedpÄ og dynamisk pÄ en og samme tid, er det bare Ä applaudere. At det som lenge fremstÄr som en rolig og country-inspirert lÄt, mot slutten slipper lÞs en vilter el-gitar for sÄ Ä la gitarer vugge lÄta i havn uten vokal, funker aldeles utmerket.
BĂ„de «Whatâs Right?» og «Burn It Down», er klassisk indie-rock med ganske hĂžy gitarfĂžring. To lĂ„ter som ruller av gĂ„rde og i liten grad brytes opp av verken refreng eller musikalske sprell. Noe som gjĂžr at begge kan oppleves noe ensformige. Og sĂ„nn sett passer det godt at melodiĂžse og lett gyngende «At Peace in the Hundred Acre Woods» fĂ„r avslutte plata pĂ„ sjarmerende vis.
«Singinâ to an Empty Chair» er et moderne, modent og selvsikkert album tryllet fram av et band som lykkes med Ă„ spille pĂ„ sĂ„ mange strenger at undertegnede blir bĂ„de imponert og mer enn en smule begeistret.
FÄ nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg pÄ her!