Herold

Først var det «sjøttkaker», så «sjole». Jarlsberg-spaltist Erlend Tiller observerer hvordan ungdommens språk endres, og lar det «rulle».

Det begynte vel egentlig for mange år siden, tror jeg, da jeg for første gang hørte noen bruke ordet «sjøttkaker» som om det var et helt ordinært ord. Jeg sto på kjøkkenet og skar løk og tenkte at det sikkert var en intern spøk, sånn som barn og unge alltid har hatt.

Men uka etterhørte jeg noen andre si «sjole» om en kjole, og da måtte jeg sette meg litt.

Ikke dramatisk, bare sånn «nå tar vi en liten pause og lar hjernen oppdatere seg»-sitte-ned. Noen endringer merker man i knærne før man merker dem i hodet.

Det er ikke sånn at jeg går rundt og passer på språk, jeg gjør virkelig ikke det. Jeg vet bare hvordan ting pleide å låte, og så hører jeg hvordan det låter nå, og så står jeg litt imellom der og forsøker å virke naturlig. Det gjør de fleste på min alder, tror jeg. Vi vil gjerne være litt med, men ikke på en måte som virker påtatt. Så jeg sier aldri «cringe», for eksempel, men jeg kjenner at jeg begynner å forstå hvordan ordet brukes.

Spaltist: Erlend Tiller

Jeg merkerforandringen sterkest når jeg en sjelden gang tar bussen. Det er som om bussen er ungdomsspråkets operascene. Man sitter der anonymt, og samtalene bak deg blir som små forestillinger. Her en dag satt to jenter bak meg og pratet om en tredje som hadde oppført seg rart dagen før. «Altså hun var lowkey sur, skjønner du», sa den ene.

Ikke veldig sur, bare litt, på en måte som lå tett opp mot vanlig norsk, men med en liten engelsk hale. Den andre nikket og svarte: «Ja, hun var sånn… du veit… awkward.» Ikke noe dramatisk. Ikke veldig konstruert. Bare to helt vanlige tenåringer som låner ord fra et språk de bruker like naturlig som vi bruker armbåndsur.

Jeg blir fascinert av dette blandingsspråket. Det er en slags jazzversjon av norsk, der noen toner byttes ut og andre får stå, og hele greia likevel på en måte henger sammen.

Den kanskje største endringen, den vi «godt voksne» har snakket om en stund, er jo kj- lyden. Jeg har innsett at den er på vei ut, sakte, men sikkert. Det er ikke alle som gjør det, og det er ikke overalt, men du hører det. «Sjino» i stedet for «kino», «sjære» i stedet for «kjære». Først trodde jeg som sagt at det var en spøk, men nå hører jeg det oftere enn jeg ikke hører det. Det er som når en busk i hagen plutselig blomstrer uten at du husker å ha plantet den.

En kveld var jeg innom Kiwi. Foran meg sto to gutter som så ut til å være på vei til trening eller fra trening eller bare på vei til et av disse stedene ungdommer alltid går med en viss intensitet. Den ene sa: «Jeg fikk sånn sjip melding av han der, bro.» Han sa «sjip», ikke «kjip». Og måten han sa det på, hadde ingen antydning til at det skulle være morsomt.

Det barevar sånn. Jeg merket at ordet faktisk fungerte fint. Litt mykere, litt rundere. Som om språket hadde bestemt seg for å bytte til litt mer komfortable sko.

Samtidig blander de inn ord fra forskjellige språk, ikke bare engelsk. Ikke på en sånn påtatt måte, men fordi de vokser opp med folk som har foreldre fra helt andre steder, og dermed henger ordene i lufta som lukt av krydder du ikke vet navnet på, men som du kjenner igjen. I nabolaget mitt sier noen barn «wallah» på en måte som nesten har mistet all språklig opprinnelse og bare fungerer som et slags trykkluftsord. Jeg har hørt en guttunge si «seriøst, wallah» med en innlevelse jeg selv bare hadde da jeg sang i skolekor.

Det kunne vært lett å irritere seg over sånt, men irritasjon krever et engasjement jeg ikke helt har lenger. Jeg bare observerer, som når man står ved vannet og ser bølger som kanskje ikke ligner på de bølgene man husker, men som likevel er bølger. Om du skjønner hva jeg mener.

Og så, en sjelden gang, glir det nye språket inn i mitt også. Jeg prøver ikke, det bare skjer. En ettermiddag klarte jeg å velte en full kaffekopp utover bordet som jeg nettopp hadde tørket av. Jeg pustet tungt og sa: «Åh... epic fail.» Jeg vet ikke helt hvor det kom fra. Jeg sto over bordet og så uttrykket henge i lufta som en litt sjenert ballong. Jeg kunne høre min egen ungdomstid knake i bakgrunnen. Men jeg må innrømme at det kjentes ganske riktig. Som et uttrykk som hadde funnet veien inn, ikke for å erstatte noe, men kanskje for å tilføre noe.

Jeg trorgrunnen til at det føles litt fremmed er fordi språket nå lever i rom jeg selv nesten aldri besøker. Ungdommer lever i kommentarfelt, i spill, i korte videoer som varer i femten sekunder, i grupper som kun eksisterer på enkelte plattformer mellom klokken 22:00 og 01:00. Språket blir en blanding av mange, en global dialekt. Ungdommen har et enormt ordtilfang, og de bruker det slik vi brukte tegneblokkene våre: helt uhemmet, uten tanke på en eventuell fremtidig museumsgodkjenning.

Noe av det vakreste ved språket – og kanskje også det mest forvirrende – er at det utvikler seg uten en plan. Det var ingen som bestemte at kj skulle bli sj. Det bare skjedde, fordi munnene som bruker norsk, forandrer seg, og fordi de som snakker nå, lever i et annet lydlandskap enn det vi gjorde. For dem er det ikke stort å diskutere. Det er bare sånn man sier det.

Så når jeg hører ungene rope til hverandre utenfor om kvelden, disse ordene som sklir sammen som smør i en litt for varm panne, så merker jeg at jeg ikke lenger står og holder meg fast i det gamle språket. Jeg bare lar det rulle.

Og hvisjeg skal prøve å si det sånn de kanskje ville sagt det: Språket gjør uansett det språket vil, bro. Det bare viber videre, sånn full send, zero stress. Og kanskje er det akkurat det som er lowkey nice, skjønner du. Språket er ikke en museumsting, det er mer som en chat man aldri helt får med seg, men som likevel plinger i lomma og sier: «slapp’a, vi fikser det».

Og jegtenker… det er kinda fire. Ikke cringe. Bare… norsk 2.0. Men kjøttkakene mine får du aldri. Speak later.