Herold

Tønsberg har nylig bikket over 60.000 innbyggere! Det sier noe om at Tønsberg er et godt sted å bo, både for unge, eldre og alle andre som faller et sted imellom.

Og mens mange flytter hit og starter et nytt kapittel for seg og sine i denne kommunen, er jeg dessverre en av de som flytter fra byen vår.

Derfor blir mitt siste innlegg i Tønsbergs Blad en slags flåsete analyse av hvordan jeg endte opp med å flytte. Ikke fordi at det er så viktig å holde på akkurat meg, men fordi at jeg tror at mine valg og min historie sier noe om livssituasjonen og valgene som andre unge folk står oppi i kommunen vår.

Eller, før vi går løs på det, må jeg innrømme at jeg innledet med en slags halvsannhet – jeg flyttet fra Tønsberg for en del år siden da jeg skulle begynne å studere et annet sted i landet. Statistikken viser at dette gjelder veldig mange andre mellom 20–24 år også, da dette er den tydeligste aldersgruppen som skiller seg ut i Tønsbergs befolkningspyramide. Dette henger tett sammen med at de aller fleste på den alderen velger å ta høyere utdanning.

Det litt underlige aspektet med det, er at vi jo har et universitet i nærheten. Det var heller ikke slik at det jeg, og mange jeg kjente, endte opp med å studere ikke var et tilbud på Bakkenteigen. Så hvorfor blir det slik for meg og så mange andre i samme situasjon, at man bestemmer seg for å flytte bort i akkurat denne perioden?

Det er spørsmålet har selvfølgelig et veldig sammensatt svar, men for min, og mange andre jeg kjente sin del, hang svaret delvis sammen med beliggenheten av USN. «Hvis vi først må til Horten, kan vi like gjerne flytte helt til Oslo/Bergen/Trondheim», husker jeg vi ofte pleide å si i VG3.

At USNs Campus Vestfold ligger på Bakkenteigen, og ikke i Tønsberg sentrum, vil for meg alltid fremstå som et kroneksempel av politisk kompromiss på det aller verste. Tønsberg fikk ikke til å bli en skikkelig studentby (bortsett fra én studentblokk på Kaldnes, drøyt 20 km unna campus). Studentene og de ansatte vil alltid måtte velge mellom å bo sentralt, eller i nærheten av campus, og Vestfolds akademiske stolthet ligger i dag på et ganske underlig og øde sted, med flere kilometer til nærmeste by. Ganske imponerende å få til med tanke på at studiestedet ligger i Vestfold – ett av landets tettest befolkede fylker.

Dette er selvfølgelig ikke den eneste grunnen til at verken jeg eller noen som helst flytter fra Tønsberg, for min del handler det også om at jeg ikke har noen i familien som bor i byen lenger, og at stadig flere av mitt nettverk av jevnaldrende venner og bekjente også flytter vekk fra Tønsberg. Dette sier selvfølgelig heller ingenting om hvorvidt Tønsberg er en aktuell by å bo i for folk med en helt annen livssituasjon enn meg.

Likevel tror jeg at det blir en slags sommerfugleffekt her. Når «vi» flyttet ut, var konsensusen at alle skulle tilbake til Tønsberg straks vi ble ferdig. Så har årene gått, og 2000-kullet har fått seg jobber, boliger og kjærester over hele landet. Dette inkluderer meg. Plutselig var det nesten ingen som faktisk flyttet tilbake, slik de hele tiden trodde at de skulle.

Her ligger nok kjernen av det jeg prøver å si – når du først mister folk i 20 åra, en tid hvor livet kan gå veldig fort, minker sannsynligheten for at de vil bo de fleste av sine yrkesaktive år i Tønsberg. Det er et tap for byen, både med tanke på skatteinntekter – og demografisk sammensetning på lengre sikt.

Når jeg i dag «flytter» fra Tønsberg, samtidig som vi feirer 60.000 innbyggere i kommunen, er det derfor ikke den fysiske delen det er snakk om for min del. Det handler om at mitt nettverk i byen blir stadig mindre. At min jobb, bolig og samboer nå befinner seg et annet sted. At jeg ikke lenger er folkevalgt eller særlig politisk aktiv for regionen på noe nivå, og om at jeg nå har skrevet min siste spalte for Tønsbergs Blad. Plutselig var det ingenting som lenger knyttet meg til byen, bortsett fra at jeg en gang bodde der.

*Derfor passer det seg å si: Farvel, kjære Tønsberg! *