Herold

I diktet «Tung tids tale» fra 1945 skriver Halldis Moren Vesaas at det «heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi». Diktet kom ut i en overgangstid mellom krig og oppbygging av landet, til en nasjon som stod mellom krigsoppgjør og framtidstro. For Vesaas ligger håpet i fellesskapet og i troen på at mennesker er sterkere sammen. For meg er det fascinerende at håpet om en god verden ikke bare er noe jeg skal vente på, men noe vi skaper sammen gjennom gode handlinger og omsorg for hverandre. Som Vesaas uttrykker det: «… ver du eit bål, strål varme ifrå deg!»

For ordens skyld vil jeg understreke at diktet ikke er kristent. Det oppfordrer til sann medmenneskelighet i en vanskelig tid, og jeg har aldri problemer med å lytte til et menneske som vil fremme godhet og nestekjærlighet. Det er rett og slett vakkert når Vesaas i siste strofe skriver: «Det hjelper da litt, nokre få forfrosne, at du er varm!»

Jeg tror det nettopp var det Jesus mente når han forkynte om barmhjertighet og nestekjærlighet. Hver gang Jesus oppfordret andre til å følge ham, handlet det ikke bare om å tro på ham, men også om å være god. I Bergprekenen sier Jesus at tilhengerne hans skal være lys i verden (Matteus 5-6). De skal varme andre, ikke spre kulde, ikke undertrykke, ikke fremme ondskap, men spre godhet. Den som vil følge Jesus, må være medmenneskelig og hensynsfull.

Derfor tror jeg ordene hos Vesaas passer så godt akkurat her: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi».

Ha en fin adventstid og Guds fred være med deg!