Herold

Russland og Kina utgjør det store norske fiendebildet, men mottiltakene må bestå av mer enn bomber, fly og ubåter.

«Norge befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig». Ordene innleder PST-sjef Beate Gangås' redegjørelse for trusselbildet i 2026, men sitatet kunne like gjerne kommet fra utenriksministeren, forsvarsministeren eller forsvarssjefen. Frasen er en del av den norske beredskapen. Sikkerhetstoppene vil bevisstgjøre befolkningen både gjennom ord og handling.

Fredag formiddag presenterte Gangås trusselvurderingene til Politiets sikkerhetstjeneste (PST), sammen med de andre hysj-toppene. Nils Stensønes, som leder Forsvarets etterretningstjeneste og Arne Christian Haugstøyl, som er direktør i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM). De har hver sine vurderinger, men tradisjonen er likevel blitt sånn at de tre hemmelige tjenestene nå står side om side når de presenterer de åpne delene av sine trusselvurderinger. Til forveksling er vurderingene temmelig like og de handler mye om Russland og Kina.

Forskjellene fra tidligere års vurderinger er likevel tydelige. Utviklingen i Ukraina er det sentrale, men det er blitt mer åpenbart at denne krigen ikke er Russlands endestasjon. Det planlegges for en varig konfrontasjon med vesten og det å slå sprekker i det vestlige samholdet er et viktig mål. Derfor handler dette også om Donald Trump og USA, som stadig gjør sitt til at både russere og kinesere kommer videre i kampen for en ny verdensorden.

En verdensorden der USA, Russland og Kina deler interesseområdene på jorda i tre deler. Trump gjorde det jo klart at det er sånn han vil ha det, etter lynangrepet mot Venezuela i forrige måned. USA er fortsatt ikke en del av det norske fiendebildet, men Trumps framferd påvirker hvordan vi skal forholde oss til hovedfiendene.

Professor Tormod Heier ved Forsvarets høyskole stilte i NRKs Nyhetsmorgen denne uka spørsmålet om Europa ruster seg til riktig krig. I vest besitter Europa flere folk, mer penger og flere våpen enn Russland. Russlands metode inneholder en erkjennelse av dette. De må angripe på annet vis. For eksempel gjennom å kutte internettkabler, sabotere kraftforsyning, nettrolling eller de kan forberede angrep på oljeinstallasjoner og infrastruktur i de store byene.

En annen metode er, ifølge PST, å rekruttere agenter blant de rundt 100 000 ukrainerne som nå er i Norge. Gjennom raffinerte former for press og trusler er det eksempler på at ukrainere er rekruttert til å utføre tjenester for Russland på norsk jord. Beate Gangås mener dette er en del av metodene i den stille krigen mellom øst og vest. At stater nå i stadig større grad bruker stedfortredere, altså folk fra kriminelle miljøer eller terrororganiosasjoner til å utføre fiendtlige handlinger på fremmed jord, er også en utvikling.

Mot denne type angrep hjelper det lite med ubåter, jagerfly og luftvern. Og de som skal beskytte oss mot slike angrep, er ikke soldater fra Forsvaret, men politifolk. Spørsmålet blir da om Donald Trumps krav om økte investeringer i Europas forsvar går til utstyr vi ikke kan bruke når russerne går til angrep.

Dette gjør at Heiers poeng blir ganske tydelig. Etterretning i kyberrommet og andre former for etterforskning blir i stadig større grad en del av Norges beredskap. Et angrep vil ikke nødvendigvis skje på konvensjonelt vis.

Krigen i Ukraina har på mange plan vært konvensjonell og gammeldags og derfor gitt ufattelige tap for begge parter. Nå utkjempes den i stadig større grad med moderne droner, men ødeleggelsene er voldsomme. Stensønes sier at e-tjenesten registrerer at russerne også oppgrader baser tett på Norge. Når innsatsen i Ukraina skal trappes ned, som det for øvrig er lite som tyder på, vil Russland være på jakt etter nye krigsområder.

Russland er svekket både økonomisk og diplomatisk, men har ikke forlatt tanken om en ny storhetstid. Med en økonomi i resesjon, vil de ikke kunne bygge opp kampklare styrker som kan drive effektiv krigføring, men de vil bruke det de har.

Kineserne posisjonerer seg på en annen måte, gjennom at de nå næmest har verdensmonopol på en del forsvarsteknologi, men også på annen høyteknologi. Det er dette de bruker for å markere styrke og for å holde på maktbalansen mot amerikanerne. Likheten med russernes strategi er at dette kan utnyttes til å destabilisere store samfunn og infrastrukturen i andre stater. Det er også på dette området NSMs bekymring er størst. Generelt peker de på at norske bedrifter mangler beredskap mot teknologiske angrep.

De hemmelige tjenestene har selvsagt andre bekymringer, som soloterrorister, Nord-Korea og Iran. At vi må styrke vår beredskap utenfor det som går på tung militær styrke, er likevel åpenbart. Men de to største bekymringene er de samme som før: Russland og Kina. Og det er akkurat sånn Russland og Kina vil ha det.