Norges utviklingsminister Åsmund Aukrust kunngjorde nylig en kursendring ut fra behovet om bedre og mer effektiv bistand. Dette er et kjærkomment skritt i riktig retning som også kan inspirere mange andre land.

Bedre og mer effektiv bistand

Hver søndag publiserer E24 en internasjonal kronikk.

Utviklingsminister Aukrust ser for seg et prosjekt som vil gå over mange år og som vil omforme utviklingspolitikken med tydelige prioriteringer. Som han sier: «Norge har oppnådd mye gjennom bistanden over mange år. Nå er verden grunnleggende endret. Vår utviklingspolitikk må tilpasses en ny virkelighet.»

Utviklingsministeren [understreker](https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/vi-trenger-et-veikart-tilpasset-virkeligheten/id3146576/#:~:text=Norge har oppnådd,utviklingsminister Åsmund Aukrust.) at det er nødvendig med tøffe valg og vektlegger behovet for effektivitet og «et veikart som er bedre tilpasset virkeligheten». Dette må til for å forbedre utviklingspolitikken og gjøre den mer effektiv i møte med geopolitiske endringer og budsjettmessige begrensninger, samtidig som Norges høye bistandsnivå opprettholdes.

Denne vektleggingen av tydelige valg og effektive tiltak samsvarer godt med en kunnskapsbasert tilnærming, der man maksimerer avkastningen for hver krone som brukes.

Med dette sørger man for at Norges betydelige bistandsbudsjett — et av verdens mest sjenerøse — gjør størst mulig forskjell for de fattigste i verden.

Realitetene vi må ta innover oss, er at alle land har færre ressurser enn tidligere til å gjøre godt i verden— og at det er stadig flere prioriteringer som kan komme i konflikt med hverandre. Russlands krig i Ukraina bidrar fortsatt til å drive opp prisene på mat og gjødsel. Konflikter i Midtøsten og [Sudan](https://news.un.org/en/story/2025/10/1166170#:~:text=23 October 2025 Humanitarian Aid,Return to rubble) har fordrevet millioner av mennesker. Stadig høyere gjeld — og økte kostnader knyttet til betjening av denne gjelden — gjør det enda vanskeligere for utviklingsland å investere i helse og utdanning.

I årevis har utviklingspolitikken vært preget av en altfor enkel «la oss gjøre alt»-agenda.

Et godt eksempel på dette er FNs bærekraftsmål (Sustainable Development Goals) der intensjonen har vært å løse problemene knyttet til fattigdom, sult, sykdom, arbeidsledighet, klimaendringer og krig innen 2030. I fjorårets fremdriftsrapportinnrømmet man den smertefulle sannheten: Bare 18 prosent av FNs 169 mål er i rute, mens for en tredjedel av målene står det helt stille eller utviklingen går i feil retning.

Mens andelen mennesker i verden som sulter, har sunket litt, har antallet barn som er rammet av veksthemning («stunting»), økt i Afrika. Når det gjelder den globale læringskrisen,har man knapt sett noen forbedringer*. M*er enn halvparten av tiåringer i lavinntektsland kan fortsatt ikke lese en enkel setning.

Til tross for denne mangelen på fremgang, har andre rike land, som står overfor egne utfordringer – geopolitiske trusler, inflasjon og store underskudd på statsbudsjettet – kuttet sine bistandsbudsjetter. Etter et fall på 9 % i 2024, er det sannsynlig at vi vil se en ytterligere nedgang på 9-17 % i 2025. Bistand til verdens fattigste land kan bli kuttet med en fjerdedel. Samtidig omprioriterer store utviklingsorganisasjoner nå deler av pengebruken: Mer enn 85 milliarder dollar av bistanden blir satt av til symbolske klimaprosjekter, noe som ytterligere bidrar til svekket finansiering av grunnleggende utviklingstiltak.

Det er i denne sammenheng beundringsverdig at Norge opprettholder en svært høy bistandsinnsats.

Litt over halvparten av budsjettet går direkte til å støtte verdens fattigste mennesker, mens resten går til Ukraina, flyktninger og klimatiltak. Det avgjørende poenget er å erkjenne at ingen giverland eller bistandsorganisasjoner kan gjøre alt på en gang. Når man må kjempe for hver krone, oppnår man minimal fremgang dersom man må fordele 100 øre på 169 løfter— uansett hvor man bruker disse midlene.

Min tankesmie, Copenhagen Consensus, har i mange år samarbeidet med mer enn hundre ledende økonomer og flere nobelprisvinnere for å svare på et enkelt spørsmål: Når midlene er knappe, hvor kan hver krone gjøre mest nytte?

Gjennom vår fagfellevurderte forskning, publisert i en fritt tilgjengelig serie medforskningsartikler i samarbeid med Cambridge University Press, peker vi på tolv effektive tiltak som vil gi Norge svært god avkastning på sin betydelige bistandsinnsats.

La oss først se på ernæring. Selv om over 8 % av verdens befolkning fortsatt er underernært, vet vi at enkelte tiltak som hjelper barn i de første tusen dagene — i mors liv og i deres første leveår — kan gjøre svært stor nytte for svært lite penger. For rundt 2,50 dollarkan vi gi gravide kvinner tilskudd av vitaminer og mineraler gjennom hele svangerskapet. Med dette tiltaket bidrar man til å unngå veksthemning («stunting») og til å redusere forekomsten avuopprettelig kognitiv skade, noe som øker mulighetene for at barna kan bli sterkere og smartere — og mer produktive som voksne.

Forskning viser at hver dollar som blir brukt til dette formålet, gir rundt 40 dollar i økonomiske livsløpsgevinster, noe som gjør dette til et av de aller beste tiltakene som kan iverksettes. Mange andre ernæringstiltak gir langt dårligere resultater. Utdeling av store mengder med mat over lang tid er kostbart og har en tendens til å føre til korrupsjon. Kosttilskudd derimot koster lite og er et svært effektivt tiltak.

Eller se på læringskrisen.

På dette området har man gjennom forskning funnet frem til enkle, dokumenterteløsninger. Å la barn bruke billige nettbrett med pedagogisk programvare én time om dagen kan hjelpe hver enkelt elev å lære ut fra sitt eget kunnskapsnivå og i sitt eget tempo. Strukturerte læringsplaner for hver klasse kan hjelpe lærere å undervise bedre. Disse tiltakene koster bare 10–30 dollar per barn per år, men kan doble eller tredoble skolens samlede effektivitet. I en tid der utdanningsbudsjettene blir stadig mindre, gir disse tiltakene 65-105 dollar tilbake for hver investerte dollar. Mens mange andre utdanningstiltak gir beskjedne resultater til høy kostnad, kan man med denne tilnærmingen oppnå svært effektiv læring.

Hvis vi ser på kampen mot tuberkulose og malaria, har fremdriften gradvis avtatt. Likevel er opptrapping av tiltak knyttet til diagnose og behandling av tuberkulose (et program som går over seks måneder) og innkjøp av myggnett (impregnert med insektdrepende middel) blant de aller beste investeringene i global helse. Dette gir 46-48 dollar i samfunnsgevinst for hver dollar som brukes.

Alt i alt vil de tolv tiltakene koste rundt 35 milliarder dollar i året. Dette er et ubetydelig beløp sammenlignet med det enorme beløpet — mer enn 10 000 milliarder dollar — som kreves for å nå FNs bærekraftsmål. Disse 35 milliardene kan redde mer enn fire millioner liv hvert år samtidig som de kan bidra til at den fattigste halvparten av menneskene på kloden er bedre stilt — tilsvarende 1 000 milliarder dollar årlig. Dette vil også bidra til å skape flere jobber og en større grad av stabilitet, noe som vil gjøre verden til et tryggere sted. Det gir en gjennomsnittlig avkastning på mer enn 50 dollar for hver investerte dollar.

Når Norge skal stake ut en ny realistisk kurs gjennom sitt [Prosjekt Vendepunkt](https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/vi-trenger-et-veikart-tilpasset-virkeligheten/id3146576/#:~:text=gjennomføre konsultasjoner under-,Prosjekt Vendepunkt,-. Utviklingsministeren ønsker å), er dette en enestående mulighet til å lede an med en utviklingspolitikk som er kunnskapsbasert og ikke bare basert på ambisjoner. Ved å målrette sin sjenerøse bistand og satse på de mest effektive tiltakene — knyttet til ernæring, utdanning og helse — kan Norge oppnå langt større avkastning for verdens fattigste. Når ressurser er knappe, gir man ikke avkall på sine prinsipper ved å vektlegge smarte og forskningsbaserte valg. Det er derimot et uttrykk for genuin medmenneskelighet.

Oversatt av Marius Gustavson

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.