Lea Ypi var alltid stolt av sin bestemor. Men så dukker et bilde opp. Hva gjorde egentlig bestemoren under krigen?

Lea Ypi er en suksessrik forfatter. Hun er professor i politisk teori og etterspurt foredragsholder.

Hun vokste opp i Albania som barn i en familie som ble forfulgt og overvåket. Familien tilhørte den absolutte overklasse i Albania fram til mellomkrigstida. Da kommunistene tok over ble hennes bestefar dømt til 20 års fengsel, selv om han var en gammel studievenn av Albanias kommunistiske diktator, Enver Hoxha.

Bestemoren Leman slapp fengsel, men ble først voldtatt, så tvangsplassert på et landbrukskollektiv. Der vokste Ypis far opp.

Uverdighet

Lea Ypi

Roman/biografi

«Glimrende om hvor mye vi egentlig kan vite om våre nærmeste»

I sin første bok «Fri» skildret Ypi sin egen oppvekst i Albania. I denne oppfølgeren har hun gått noen generasjoner tilbake.

Det starter med et bilde som dukker opp på internett. Det viser hennes besteforeldre, der de koser seg på et luksushotell i Italia, under krigen. Bestemoren har på seg en luksuriøs pels, hun smiler til fotografen.

Hva var egentlig hennes forhold til Italia og fascistene? Var de kollaboratører? Var historiene hun hadde hørt hele livet egentlig sanne?

Ypi reiser til arkivene, der hun finner kommunistregimets mapper på familien. Angivere og spioner har levert rapporter. Men de er forvirrende. Det er et mysterium. Ifølge mappene døde hennes bestemor, Leman Ypi, i 1971, men Ypi kjente henne jo som barn. Hun var ikke død. Bare i arkivet.

Ypi vil skildre bestemorens liv. Men da bestemoren levde føltes historiene som en samling fakta hun ikke har følelser til. Nå når hun er død er det som en samling av følelser som hun ikke lenger har fakta til. Mange som har mistet noen nære kan kjenne seg igjen i det.

Spennende fiksjon

Ypi forteller den fengslende historien tredelt: En del er hennes jakt på sannheten, en del er mellomspill der dokumenter gjengis – og en del er fiksjon.

Ypi tenker og lever seg inn i menneskene som levde da: Den tyske forretningsmannen og nazisten Gustav og hans arrangerte ekteskap med bestemorens tante, et ekteskap som ender i tragedie på bryllupsdagen.

Bestemoren selv, som vokser opp med et fuglebur med 100 fangede kanarifugler. Vi møter en jødisk lege som samler på gravstener. Samt Enver Hoxha selv, og før det landets selverklærte kong Zog. Tirana er en liten by og alle kjenner hverandre.

Resultatet er en kompleks vev, som fungerer bedre jo lenger man leser. Fiksjonen ligger tett på de fakta Ypi kjenner. Slik arkivene er krevende for Ypi, er hennes fortelling i utgangspunktet krevende for en norsk leser. Vi skjønner hvor lite vi egentlig vet om historien til Balkan og Lilleasia.

Gradvis åpner Ypi denne verdenen for oss. Hun bringer oss nærmere menneskene hun skildrer. Men fiksjonsgrepet synliggjør samtidig at fortellinger eies og skapes av dem som forteller, slett ikke av dem som skildres.

Skjebnesvangert

Bestemoren var albansk, men samtidig gresk statsborger. Hun kom til Albania først som 18-åring, mest for å komme seg vekk fra byen hun vokste opp.

Det var et lykkelig valg: Hun traff sin ektemann. Valget ble skjebnesvangert: Livet ble et mareritt. Først i krigskaos, så i hardt gårdsarbeid under et totalitært regime, overvåket av dem som skulle vært hennes venner.

Lemans liv begynner i en skjermet overklasse, men ender nederst på rangstigen under det nye regimet. Ikke rart at hun siden husket bryllupsreisen i Italia, der bildet av henne bredt smilende i hvit pels ble tatt, som sine lykkeligste dager. Det er heller ikke rart at dette oppholdet på luksushotellet i Cortina kan tolkes helt annerledes i dag.

Lea Ypi forteller historien både følsomt og analytisk. Hun diskuterer kildene. Hun minner oss på at de som forsket på hekseprosessene fikk mest materiale i de lange tilståelsene – de der inkvisisjonen hadde brukt mest tortur. Arkivmateriale bør brukes forsiktig.

Skarpe bilder

Hun skildrer med skarpe bilder, som i skildringen av en byråkrat med et «smil som både var fiendtlig og desperat underdanig». Eller en mektig far som mener at «politikkens essens ikke var å avstedkomme det gode, men å kompensere for dets fravær».

Eller Lea Ypis bestefar, en forsøksvis forsiktig sosialdemokrat i umulig skvis mellom fascister og kommunister: «Det var en tid han var stolt over teoriene han sluttet seg til. De kunne smyges over virkeligheten som en nattkjole i sateng: så enkelt og elegant.».

Eller, bare om været: «En uutholdelig og kvelende varme hadde allerede lagt seg over lavlandet vest i Albania som en uønsket elsker.» Slikt er en fryd å lese i en smidig oversettelse (fra engelsk) av Inger Sverreson Holmes.

Lea Ypi blander nær familiehistorie med en utforskning av hva historien gjør med oss og hva vi gjør med historien. Dette er en utforskning av fakta som tar en følelsesladet reise til en ny innsikt. Den forteller oss mer om hullene i arkivene enn innholdet, og får oss til å forstå at det som er viktig er det vi aldri kan vite sikkert.

Boka er imponerende god.