Herold

Sør i delstaten Virginia, der byen Norfolk møter havet utenfor den amerikanske østkysten, ligger Norfolk Naval Station. Den største marinebasen i verden er så enorm at Norges egen – Haakonsvern orlogsstasjon – blir en lilleputt i forhold.

NORFOLK (Forsvarets forum): Selv om værmeldingen i midten av oktober egentlig viser 21 grader og sol, kommer tåkedisen inn fra havet, skjuler solen og presser temperaturen i Norfolk ned til 16 grader.

75 amerikanske krigsskip har hjemmehavn ved Norfolk Naval Station. 134 ulike militærfly og helikoptre likeså. I området bor og jobber 85.000 soldater fra inn- og utland.

Besøkende kan bevege seg ganske fritt, bare de kommer seg innenfor hovedporten, men høye gjerder og låste porter viser tydelig hvilke bygg vi definitivt ikke kommer oss inn i. Etter nøye ID-sjekk av en amerikaner i uniform sluses vi inn på et sterilt lunsjrom – «Akvariumet» på folkemunne.

I «Akvariumet» hos Joint Force Command Norfolk (JFCNF) henger det ingen flagg, ingen militære effekter og absolutt ingen gradert informasjon – kun fluorescerende taklys, noen sitteplasser og en durende brusautomat.

– Våre tre hovedoppgaver er avskrekking, å være klare til forsvarskamp og å styrke båndet mellom Europa og Nord-Amerika i Nato, sier generalmajor Frode Kristoffersen.

«Fra Florida til Finnmark»

I september ble Kristoffersen utnevnt til Deputy Chief of Stadd Operations ved JFC Norfolk, Natos nyeste fellesoperative kommando – etablert i 2019 og erklært operativt året etter.

Her er han Norges fremste representant, Norges «senior national representative».

Det var nordmenn i Norfolk også i 2020, men antallet med norske flagg på skulderen har økt drastisk siden den gang. I dag har 36 nordmenn JFC Norfolk som sin daglige arbeidsplass.

Norske kvinner og menn fra hær, sjø og luft – flere av dem med familie og barn – har reist fra hjemlandet og tatt fatt på et liv i utlendighet.

Lunsjrommet til tross: Båndet mellom Europa og Nord-Amerika kommer tydelig frem i gangen utenfor. Der henger et noe uvanlig kart og styrkekommandoens motto:

«From Florida to Finnmark – From seabed to space – Ready to fight».

– Kun ett Nato

Supreme Headquarters Allied Powers Europe (Shape) i Belgia er fremdeles Natos øverste militære kommando, men Shape har nå tre kommandoer, såkalte Joint Force Commands, under seg.

Brunssum, som Norge tidligere tilhørte, er ansvarlig for Sentral-Europa og Baltikum. Napoli har ansvar for Middelhavet og Svartehavet.

Nordområdene og Atlanterhavet er nå JFC Norfolks region. Norge har vært en pådriver for å få på plass hovedkvarteret.

– Da Sverige og Finland kom med i Nato, ble behovet for et hovedkvarter som fokuserer på Atlanterhavet, den nordvestre delen av Europa og tilknytningen til Nord-Amerika enda tydeligere, sier Kristoffersen.

– Vi må ha planer som gjør at nasjonene først og fremst forbereder seg på å forsvare de områdene man holder til i. Likevel er det kun ett Nato, så dette er ikke en oppdeling av alliansen.

Størst blant de nordiske

Det norske Forsvaret har fylt stillingene sine og er i dag størst av de nordiske landene. Norske spesialister og offiserer i Norfolk jobber med alt fra etterretning, logistikk og planverk til operasjoner og samband.

Kommandoen er operativ. Det betyr at de er klare å løse oppgavene de får fra Natos militære styrkesjef, Supreme Allied Commander Europe (Saceur) general Alexus Grynkewich.

Det er imidlertid «ulike nivåer» av operativ, ifølge Kristoffersen.

– Det er forskjell på å være fullt operativ i fredstid og fullt operativ i krig.

Om to år vil ytterligere 200 personer fra ulike Nato-land ha sluttet seg til hovedkvarteret, og først da vil de være fulltallige. Likevel er den øverste sjefen for kommandoen, admiral Doug Perry, ifølge Kristoffersen svært tydelig på én ting:

– Hvis noen truer Nato i vår region, da er vi klare til å lede krigføringen med det vi har. Fasilitetene er gode nok, og folkene er gode og mange nok.

– Da venter ikke du i to måneder, fordi dere ikke er «helt klare» ennå?

– Nei, på ingen måte. Vi skal gjøre jobben med det vi har, sier Kristoffersen.

Voksesmerter

Fasilitetene er «gode nok», men ikke ideelle. Infrastruktur og bygningsmasse henger ikke helt med i svingene. Brakkerigger er satt opp som en midlertidig løsning på plassmangel. Offisielle skilt med kommandoens logo og navn kom først opp i august.

På sikt skal hovedkvarteret bli større og være tilpasset oppgavene, men ting tar som kjent tid. Ifølge Bodil Marcussen, som jobber med personellstruktur i hovedkvarteret, har det vært flere «voksesmerter».

– Vi har vært i Forsvaret i mange år, men Nato er et helt annet system, sier hun. Man må lære seg en ny verden. Det er ikke «plug and play», sier hun.

Hun har jobbet her siden januar 2025, men kom til Norfolk som «spouse» allerede i 2021. Mannen hennes fikk jobb i hovedkvarteret, og Marcussen fikk permisjon fra sin militære jobb i Forsvaret, slik at hun og familien kunne flytte med.

Luftoperativ planlegger Bjørn Christer Auby har to år på baken i Norfolk, mens maritim planlegger Erik Lie har vært her i to måneder. Lie er altså «nykommer» og relativt fersk.

– Det er mye administrativt i det å flytte familien fra Norge til USA. Det er mye å ordne med hus, bil, forsikringer og alt mulig, sier Lie.

For familien Lie har det gått «ganske bra», mye takket være dem som har tråkket opp stien før dem. Sånne som Marcussen og Auby. Nykommerne får nå en slags sponsor i miljøet, gjerne en med lignende familiesituasjon, i tillegg til en jobb-sponsor.

– Spesielt det med jobb-sponsor har blitt mye bedre med tiden. Alle utfordringene man møter som ny nå, har noen allerede vært gjennom og rollene er mer satt, sier Auby.

Ligner på det norske hovedkvarteret

Du skal ikke tilbringe mange minutter i hovedkvarterer før du ser både tyske, britiske og spanske uniformer. Alle nasjonene jobber sammen, men ifølge Marcussen, Lie og Auby bærer hovedkvarteret likevel preg av nordisk kultur.

Frode Kristoffersen sammenligner JFC Norfolk med Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) i Bodø. Hans nye arbeidsplass er langt større, men miljøet ligner, ifølge sjefen.

– Arbeidsmetodene er ganske like. Det henger kanskje sammen med at det var et godt norsk fotavtrykk her fra starten. Det er tydelig at metoder og arbeidsprosesser, bærebjelkene i stabsarbeidet, ble etablert tidlig.

Dette er noe av det mest imponerende ved JFC Norfolk, mener Kristoffersen. Aktivitetsnivået er høyt, men alt foregår «helt planmessig». Han vedgår at prosessene kan høres kjedelige ut, men i et stort hovedkvarter er gode rutiner og planer viktig.

– Det må på plass for at alt skal fungere.

Lærdommen fra Ukraina

Sammensatte trusler er et av fokusområdene til JFC Norfolk. Høsten 2025 har droneobservasjoner i en rekke europeiske land ført til bekymring. Slike hendelser blir en del av det Nato kaller «multidomene-situasjonsbildet».

JFC Norfolk skal vite hva som skjer, hvor og når det skjer, og hvordan det påvirker alliansen – på land, på havet, i luften, i cyberspace og i verdensrommet.

Målet er rask reaksjon, hvis noe truer Nato.

For å få oversikt over alt som skjer, mottar JFC Norfolk mye informasjon fra de ulike landenes operative hovedkvarter, som FOH i Norge. De har tett kontakt med Shape og de to andre fellesoperative kommandoene i Nederland og Italia.

– Vi må sørge for at vi i størst mulig grad har god dataflyt og gode analyser, og vi må være forberedt på å håndtere et mye større informasjonstilfang i krig. Der har Nato et utviklingsprogram som vi følger nå. Vi er i en relativt god situasjon når det gjelder dataflyt, men utviklingen må fortsette. Det kommer til å vare evig, sier Kristoffersen.

Særlig i Ukraina har man sett at utviklingen har skutt fart, alt etter hvilke behov og trusler som har dukket opp.

– Hele Nato ser til Ukraina. For Norge er Russland den dimensjonerende trusselen. Det er Russland man følger med på, og det er Russland som trussel vi følger med på her også.

Å få alt inn i «samme bilde»

Natos Allied Command Transformation, Transformasjonskommandoen, holder til 300 meter unna JFC Norfolk. Avdelingen bidrar til utvikling i Nato, og et av prosjektene handler om digitalisering.

For at Nato skal få et godt situasjonsbilde, må alliansens egne sensorer brukes på best mulig måte.

Én ting er hva man rent fysisk kan se på et bilde – for eksempel at man identifiserer en russisk fregatt eller en bestemt type stridsvogn eller annen fiendtlig aktivitet.

Hvis man samtidig kan få data fra Natos egne våpensystemer inn i det samme «bildet», vil man kunne få det Kristoffersen kaller «automatiserte svar» på hvordan Nato kan bruke sine våpensystemer til å bekjempe trusler.

Arbeidet med å få til dette, å få all informasjonen inn i det samme «bildet», er en viktig del av digitaliseringsprosjektet.

God stemning tross alvoret

Hovedkvarteret ved verdens største marinebase har et naturlig maritimt fokus. Selv om det er langt fra Norfolk til Haakonsvern, ligger det store Atlanterhavet midt mellom der som en felles nabo.

– Men vi er et fellesoperativt hovedkvarter, ikke et maritimt hovedkvarter.

Halvparten av Natos grense til Russland befinner seg i Finland, som også hører til i Norfolk, sammen med Sverige og Danmark. At de nordiske landene er samlet under én og samme kommando, har gjort det allerede tette nordiske samarbeidet mer effektivt.

– Da snakker jeg om samarbeid om logistikk, luftvern, kommunikasjon, etterretning og det å kunne fly på tvers av grensene, sier Kristoffersen.

Geografien og grensene har ikke forandret seg. Finland hadde en lang grense til Russland også før sin inntreden i Nato i april 2023.

– Men vi kunne ikke forsvare oss i Nato-rammen på samme måte. Så finsk og svensk medlemskap styrker Nato og Norge i nord, i veldig stor grad.

Det er et alvor i jobben, sier Kristoffersen. Alt de gjør handler om de tre hovedoppgavene, hvorav den ene er å være forberedt på krig. Derfor har de ansatte en imponerende positiv holdning, sier sjefen.

– Det er god stemning. Det er ikke sånn at fokuset på prosess har slått i hjel den positive stemningen. Tross alvoret i oppgavene er det likevel en ganske løs og ledig stemning, med prosessene på plass som en bærebjelke.

– Folk vet hva de skal gjøre, hva som forventes av dem og hva som er forventet leveranse totalt sett.

Fotball og fårikål

Den gode stemningen forsvinner ikke når nordmennene henger fra seg uniformene på slutten av arbeidsdagen. Det norske miljøet stiller opp for hverandre, også på hjemmebane.

Da Auby-familiens første hus viste seg å være fult av mugg, var det «en haug» med norske familier som stile opp for å bidra. De samles til sosiale tilstelninger både med og uten folk fra andre Nato-land: Nato-festival, velkomst- og avskjedsfester, grilling, fårikål-kveld og julebord.

Da Norges herrelandslag i fotball slo Israel 5-0 i høstens VM-kvalifisering, var rundt 30 nordmenn samlet på en lokal pizzasjappe for å se kampen sammen.

– Vi er langt hjemmefra, så det sosiale rundt er kjempeviktig. Spesielt for resten av familien. Jeg var i den situasjonen i tre og et halv år. Det å gjøre dagene meningsfulle som hjemmeværende, og å ha et støtteapparat hvor man hjelper hverandre, er kjempeviktig, sier Bodil Marcussen.

Den amerikanske hverdagen

Det samme opplever familien Mæland.

Nabolaget i Virginia Beach ligger en drøyt 20 minutters kjøretur fra hovedkvarteret, vel og merke utenfor rushtid. Velstelte hekker, stakittgjerder og et og annet basseng i hagene – det amerikanske nabolaget er pent.

Forsvarets forum besøker familien et par uker før halloween, og mange hus har gresskar, svære hodeskaller og hekser i oppkjørselen. For første gang siden familien Mæland flyttet til USA, skal de ta halloweenpynten til nye høyder.

Bokstavelig talt: Et 4,5 meter høyt fugleskremsel er pakket ned i garasjen og skal etter hvert opp foran huset.

Da Yngve og Maria Mæland flyttet til Norfolk, var de på vei inn i familiens andre lengre utenlandsopphold. To av deres tre barn er født i Belgia. Nå er de inne i sitt fjerde år i USA, hvor Yngve jobber som liaisonoffiser for Norwegian Joint Logistics Support Group (Nor JLSG) ved JFC Norfolk.

Deres eldste sønn, Elias på 17, går på high school, har allerede tatt lappen og fått seg jobb på et lokalt spisested. De to yngste, Matheo på seks og Oliver på tre, danner sine første barndomsminner i USA.

Yngve og Maria snakker konsekvent norsk hjemme, og det er helt bevisst. I Belgia var de en kort periode bekymret for at den mellomste sønnen «bablet i vei», men norsken var ikke helt på plass.

– Men så kunne barnehagen fortelle at han var blitt så god i fransk. Da skjønte vi at det var jo fransk han snakket, sier Yngve.

Matheo og Oliver svarer foreldrene på en salig blanding av norsk og engelsk. Det norske bærer tydelig preg av foreldrenes vestlandske dialekter fra Bømlo og Kvinnherad:

«Pappa, is Elias heima? Where is den nye jobben til Elias? Have you glemt å close døren?»

– Fem år i USA er nok

For andre gang har Maria blitt med mannen sin til et nytt land på grunn av en Nato-jobb. Hun har tidligere studert, innen barnehagelærer og pedagogikk, men hun avbrøt studiene da familien flyttet til Belgia. I dag er hun hjemmeværende.

– Vi trives, men vi er nok ferdige når Yngves beordring får ut. Fire å i Belgia og fem år i USA er nok, sier Maria.

Hjemme i Norge venter et hus i Mathopen, like ved Sjøforsvarets hovedbase Haakonsvern. De reiste ut i veredn som en familie på tre og kommer tilbake som en familie på fem. Riktignok vurderer eldstesønn Elias å bli igjen for videre utdanning i USA.

– Når jeg er hjemme i Norge, er jeg amerikaner. Her er jeg nordmann. Men mine venner og mitt nettverk er jo her nå, sier han.

Elias er en såkalt «Navy brat», et militærbarn. Heldigvis i et miljø hvor de fleste er vant til sånne. På mange måter er den amerikanske ungdomstilværelsen akkurat som på film, ifølge Elias.

«School spirit» står sterkt, med amerikansk fotball, maskoter og «homecoming»-ball. Skolen holder faglig høyt nivå, men det er lite «fritenking» og refleksjon.

– Ting som politikk, religion og kjønn blir for eksempel ikke diskutert, sier han.

Hver morgen erklærer elevene sin lojalitet til De forente stater og det amerikanske flagget, som også henger i alle klasserom. Ved inngangen har en bevæpnet politimann fast kontor, og elevene øver jevnlig på hva de skal gjøre i tilfelle skoleskyting.

– Det som er mest trist, er at jeg har blitt vant til det.

Det kan også bli utdanning i Norge – billigere utdanning og nærhet til resten av familien spiller inn. Elias har ikke helt bestemt seg, for store deler av livet hans er i Norfolk. Å vokse opp med store miljøskifter og flytting har imidlertid gitt ham en egenskap:

– Jeg tror at jeg finner mine røtter hvor enn jeg er. Jeg finner «min gjeng» over alt.

– Elias er en utadvendt og sosial gutt som har lett for å skape nye relasjoner. Han har hele veien fått være med i samtalene rundt jobb i utlandet, sier Maria.

Eldstesønnens mening har alltid veid tungt når foreldrene har tatt store avgjørelser på vegne av familien.

Det nye nettverket

Det har vært en opplevelse å skape seg et liv og en vanlig hverdag på den andre siden av Atlanteren, selv om de allerede hadde tatt steget ut i Nato og flyttet til Belgia. USA er enda lenger unna familie, venner og alt det de kjente godt fra før.

– Vi er blitt vant til å møte nye folk på grunn av jobb, utskifting og flytting. Vi har våre nære i kretsen, men den ytre kretsen har også blitt veldig stor.

Når man flytter fra venner og familie i Norge mister man et nettverk. Familien Mæland prøver å ha jevnlige videosamtaler med dem hjemme i Norge, og Snapchat blir flittig brukt.

– På den måten føler de nærmeste hjemme at de likevel tar del i vår og ungenes hverdag.

Det er mulig å holde på tett kontakt, men tidsforskjellen og lange, dyre flyreiser gjør det vanskeligere. Dermed er man helt avhengig av å skaffe seg et nytt nettverk der man er, ifølge Maria.

– Spesielt for sånne som meg, som ikke jobber eller studerer, kan det være utfordrende. Partnere må tenke seg nøye om, om det er noe de er villige til å gjøre.

Den norske familien har fått det til. De har funnet det nye nettverket, både blant Yngves kollegaer i hovedkvarteret og blant naboer og barnas klassekamerater.

– De som er her sammen med oss, blir jo en viktig del av familien. vår. Amerikansk kultur er litt overfladisk først, men hvis du kommer innpå dem, da kommer du veldig innpå dem, sier Maria.

De norske partnerne har blitt en gjeng. Norske medflyttere har månedlige «spouse»-treff. Ja, det er sosialt, men det er også en arena for å lufte frustrasjoner og dele erfaringer. Det er også månedlige treff gjennom det som tidligere ble kalt «offisersfruene». I dag inkluderer det alle medflyttende partnere til både offiserer og spesialister.

– Hvis du deltar på en lunsj der, drar du hjem med ti nye venner. Det er umulig å unngå. Det er så mye som skjer hvis du vil at ting skal skje, sier Maria.

– Jeg har for eksempel begynt med line dance og har fått meg et stort internasjonalt nettverk gjennom det.

Det har vært viktig for henne å kjenne på følelsen av å være Maria, ikke bare mamma.

– Som «spouse» i utlandet mister man en del av identiteten sin, plutselig er man ikke den morsomme i vennegjengen, og da er det viktig å finne noe som gjør at man fremdeles føler seg som seg selv.

Gode og dårlige sider

Det som er viktig for familien å få frem, er at det finnes både gode og dårlige sider ved livet de har valgt.

– Det er ikke alltid det kommer så godt frem før man reiser. Det er viktig at folk vet så mye som mulig før de tar en jobb i utlandet og flytter hele familien sin, både de gode og dårlige sidene ved det, sier Maria.

Hverdagen og kulturen er annerledes, og det livet passer gjerne ikke for alle. Før utreise deltok familien på et seminar via Forsvarets personell og vernepliktssenter (FPVS). Der snakket en psykolog om hvordan man kan miste en del av identiteten sin ved slike utenlandsoppdrag, og hvordan man kan finne sin nye identitet.

– Det krever en del jobb med en selv, og man må ut av komfortsonen, sier Maria.

På toppen kommer et annerledes helse- og skolesystem, forsikring kan bli vanskelig og det systemet kan være ufattelig tungrodd.

– Har dere en kontaktperson i Forsvaret som dere kan kontakte hvis dere trenger hjelp til noe?

– Det spørs litt hva det gjelder, sier Maria. Yngve utdyper:

– Hadde det vært skikkelig viktig, for eksempel alvorlig sykdom, så hadde vi fått hjelp. Det finnes et apparat, men vi føler ikke alltid at vi har et naturlig kontaktpunkt for alt.

– Det er mye snakk om Forsvarets familiepolitikk, men ikke så mye reell handling. Ofte begrunnes det med mangel på penger, men jeg skjønner ikke at det kan stemme. Forsvarsbudsjettet har økt enormt og det finnes jo «plenty» med penger. Det er prioriteringen som er feil, sier Yngve.

– Derfor føles det litt meningsløst når Forsvaret snakker om at ivaretakelsen av familien er viktig, for det føles ikke alltid sånn.

Bedre ivaretakelse av familiene koster, men Yngve tror at det på sikt ville vært en god investering. For at Forsvaret skal kunne løse oppdragene sine i årene som kommer må de ansatte bli værende, og flere må komme til. Mange av disse kommer med en familie, og disse trenger ivaretakelse.

En av Yngves rutiner i den amerikanske hverdagen er å dra ned til selve Virginia Beach, en kort kjøretur fra familiehjemmet. Han er opptatt av det, å bruke tid nede ved havet, gjerne sammen med resten av familien.

Det er stadig vekk amerikanske soldater som trener på stranden her. Virginia Beach ligner ikke akkurat på det kystnære landskapet på Vestlandet, men havet er en evig fellesnevner.

Den norske skjærgården tar av for det hardeste været i Norge, men her er i Virginia er fjorårets visne juletrær linet opp langs stranden for å hindre at spiser seg innover. Eller skyller med seg campingstolen til Yngve Mæland.

– Som vestlending savnet jeg faktisk dette i Belgia. Å være nær havet.

les flere på besøk hos-reportasjer