Herold

Du er avslørt. Fordømmelsen er voldsom. Hva gjør du når alt går i grus?

I Haraldsgata, Djupadalen, ved innsjekkingen på Helganes finnes folk som har gått over ende. Grådighet, lovbrudd og rykter har satt merker.

Velger du å hilse? Vender du dem ryggen i forakt?

Ting blir ikke lettere når skandaler får nasjonal og internasjonal dimensjon.

Kongehuset, en tidligere statsminister og toppdiplomater ligger på grillen. Epstein-dunken er ikke tømt og vi vet ikke hva mer som kan komme.

Det vi vet, er at samfunnet ikke kan feie ting under teppet. Det knaker i et tillitsbasert «annerledesland».

Vi er langt forbi å trøstespise Kvikk Lunsj.

Videokarusell

Det snakkes om mulige grove tillitsbrudd, alvorlig lovbrudd, korrupsjon. Ingen er dømt, men vi er i spagat av tvil om nasjonens selvbevisste ærlighet og redelighet i alle ledd.

Dette må vi tåle å stå i.

Med tiden er vi nødt til å komme oss videre herfra også.

Men ikke ennå, vi er ikke ferdige.

Hele bunten

Hvordan skal vi forholde oss til folk som faller og ribbes for all ære? Fordømmelse er naturlig refleks.

Uten å ta stilling til skyld eller uskyld, lovbrudd eller ei, kan vi bare ane hvordan den avslørte opplever situasjonen. Hva som skjer med en person – og de nærmeste – når alt rakner.

Naturligvis er dette underordnet hvordan vi stiller oss til ofrene. De skadelidte.

Den menneskelige belastningen ofrene er utsatt for, skal bety mest og aldri komme i skyggen.

Men, for her er det et men: Vi er mennesker, hele bunten. Risiko for skam bor i alle.

I hvor stor grad skal vi bry oss om dem som har ført oss bak lyset? Personer som har gitt etter for egen vinning, som har brutt lover og regler?

La oss senke blikket litt.

Melk

Epstein og alt som rulles opp av norske forbindelser i maktapparat og i kongehuset er overveldende.

Men dette er ikke første gang alvorlige saker er rullet fram, heller ikke siste gang noen blant oss synker i en myr av skam.

Enkelte har heller ikke alltid begått like alvorlige brudd. De kan ha sonet og gjort opp for seg. Alle som kjenner skam har ikke gjort noe galt heller.

Vi vet ikke om alle.

På Oasen storsenter kan du passere et menneske som er sosialt på bar bakke og frosset ut.

I nærbutikken kan du stå bak en sjel som bruker alle krefter på å gå inn for å kjøpe melk og gulrøtter.

Isolasjon, fordømmelse og selvforakt er knusende.

En dom er tung å bære. Men skammens anatomi kan være enda tyngre. Fordømmelse og eksistensiell krise kan oppleves umulig å sone seg ut av. Knapt til å leve med.

Vi som ikke er fagpersoner skal være forsiktige med mentale analyser. Men vi skal se for oss å stå i andres sko – særlig ofrenes. Jeg tror vi også skal se for oss gjerningspersonenes.

Husker jeg rett, sa juristen Johs. Andenæs på Dagsrevyen for mange år siden:

– Enhver lovbryter var en gang et uskyldig barn i en mors armer.

Johs. Andenæs (1912–2003) var sentral i landssvikoppgjøret etter krigen og regnes fortsatt som en av de ledende personlighetene i norsk juss.

Ordene gjorde inntrykk.

Til side

Jeg mener Andenæs minner oss om at selv den verste forbryter skal vises menneskelige hensyn.

Aase Simonsen, tidligere ordfører i Karmøy, sier til Haugesunds Avis at det som bekymrer henne i det som avdekkes nå, særlig i kongelige rekker, er folks manglende omtanke, at det i kommentarfelt og i blogginnlegg er for mange som spekulerer og ikke forholder seg til fakta, at vi fråtser i andre menneskers vanskelige situasjon.

Hun har et poeng.

Vi kan ikke la være å avdekke og granske, men vi skal alltid være på vakt når alles øyne og forakt rettes mot enkeltpersoner som mistenkes eller klandres.

Det er vanskelig ikke å få bakoversveis av alt som belyses om Mette-Marit, Jagland, Brende, Juul og Rød-Larsen.

Vi vet ikke om det blir mer, om flere navn kommer på bordet.

Mens blodtåka herjer, flokkmentalitet og kritiske meninger hagler mot et enkeltmenneske, skal du ta et steg til side.

Særlig før dom er avsagt, men også etter.

Særlig overfor folk uten mye makt, uten framskutte posisjoner, men som kanskje har gjort underslag i en lokal bedrift eller dømmes for gjerninger som ikke går ut over enkeltpersoner. Blir frikjent til og med.

Men ryktene går.

Ligger knust

Vi skal ikke ta lett på lovbrudd, eller dysse ned. Men det er forskjeller her.

Vi testes daglig i evnen til omtanke, å vise menneskelige hensyn. Evnen til å dempe egen forakt, klare å strekke ut en hånd. I klasserommet, på arbeidsplassen, i gågata.

I en sivilisert hverdag har vi plikt til å ivareta personer som går på trynet.

Jeg tror det gjør vondt verre for alle parter hvis vi lar spekulasjoner herje, hvis vi vender folk ryggen og fryser ut.

Den som ligger knust skal kunne reise seg. Tillit kan bygges opp igjen.

Selv om den norske uskylden og tillitssamfunnet har fått en alvorlig knekk, er det vi som flokk som må gjøre jobben for å holde liv i det som måtte være igjen.

Hver og en har også ansvar for å støtte enkeltpersoner til å kunne gå i butikken. Se seg i speilet. Orke et liv.