Herold

Har Norge fått sin MAHA? ADHD, autisme og hvorfor samfunn under press blir mindre tolerante.

Vi snakker mye om inkludering. Samtidig tåler vi stadig færre mennesker som ikke fungerer helt slik flertallet gjør.

Kanskje har du kjent det selv, i et møte, i et kommentarfelt, i et øyeblikk der irritasjonen kom før nysgjerrigheten. Det merkes ikke først i lover eller vedtak, men i språket. I tålmodigheten. I blikket på dem som strever litt mer enn gjennomsnittet.

Når vi kommer under press, blir vi mindre tolerante og gir denne innsnevringen et navn som høres ansvarlig ut. Det er slik vi lurer oss selv.

Når systemene strammes, skjer det ofte noe forutsigbart: Vi begynner å stille spørsmål ved menneskene rundt oss, før vi stiller spørsmål ved rommene de skal fungere i. Det som tidligere ble forstått som variasjon, omtales nå som for mye. For følsomt. For krevende.

Dette er ikke bare en norsk tendens. Internasjonalt har denne måten å tenke på fått et navn: MAHA - Make America Healthy Again. Det er ikke én samlet bevegelse, men et tankesett som hevder at moderne samfunn har blitt for rause med forklaringer, for raske med diagnoser og for lite villige til å stille krav.

Dette er for øvrig et velkjent fenomen i psykiatrien. Når mennesker kommer under press og utsettes for vedvarende uro, øker behovet for oversikt og kontroll. Usikkerhet blir vanskelig å bære, og da søker vi ofte mot forenklinger. Mennesker blir lettere forstått gjennom kategorier, systemer og båser, der skillet mellom «lik oss» og «ikke lik oss» skaper en opplevelse av orden.

I slike situasjoner har vi en tendens til å tenke mer svart-hvitt. Tvil oppleves som utrygg, og nyanser blir krevende å holde fast ved.

Da trekkes både enkeltmennesker og grupper mot faste inndelinger der kompleksitet og menneskelig variasjon blir vanskeligere å romme. Det kan gi en kortvarig følelse av kontroll, men prisen er at forståelsen snevres inn.

Derfor er det verdt å stille et ubehagelig spørsmål: Er det menneskelig variasjon som har økt – eller er det samfunnet vårt som har fått mindre plass til den?

ADHD og autisme som

lakmustest

Dette blir særlig tydelig i debatten om ADHD og autisme.

Disse diagnosene er ikke bare medisinske merkelapper. De er måter å organisere et sinn på. Måter å sanse verden, regulere oppmerksomhet, bearbeide inntrykk og være i relasjon.

For noen er dette forbundet med store vansker. For andre med betydelige styrker. For de fleste: med en kombinasjon som først blir krevende når omgivelsene blir for trange.

Likevel har debatten i økende grad festet seg ved selve økningen. Tallene. Kurvene. Antallet. Når det er dette som presenteres, er det også dette som vekker uro i oss. Og i møte med uro stopper vi ofte der.

Vi kommer ikke videre til spørsmålet om hvem menneskene bak tallene er, eller hva det er de faktisk har levd med før de fikk et språk for det.

Denne økningen har ikke vært jevnt fordelt. De siste årene har særlig jenter og kvinner blitt synlige i ADHD-statistikken.

Tilstanden var lenge lett å overse når uroen var stille, tilpasningen høy og belastningen bar seg selv. Når dette endelig blir sett, kan selve økningen vekke ubehag, fordi den utfordrer forestillinger om hvem som oppfattes som legitime mottakere av en diagnose.

Da blir tallene mistenkelige, i stedet for at vi spør hva de sier om blindsoner i vår tidligere forståelse.

Når nøkternhet blir

portvokting

For mange har en ADHD- eller autismediagnose vært et språk. Et første forsøk på å forstå seg selv og et vern mot moralske forklaringer på noe som i realiteten handler om nevrobiologisk variasjon.

Når dette språket trekkes i tvil i et klima der MAHA-logikken får fotfeste, skjer det sjelden som et åpent angrep. Det skjer gjennom bekymring, faglighet og nøkternhet, formulert i ord som «utvanning», «overdiagnostisering» og «riktig bruk av ressurser».

Noen har til og med hevdet at når flere får tilgang til dette språket gjennom en diagnose, mister diagnosen sin verdi.

I dette resonnementet blir diagnosen først og fremst et administrativt redskap som skal forvaltes riktig. Oppmerksomheten flyttes fra mennesket som søker forståelse, til systemets behov for kontroll, avgrensning og orden. Pasientens erfaring kommer i bakgrunnen, fordi den forstyrrer et ønske om oversikt og entydighet.

For pasienten oppleves det annerledes. For henne kan diagnosen være et startpunkt. En måte å gi sammenheng til erfaringer som lenge har vært uformulerte og derfor også vanskeligere å bære alene.

Den kan også bli noe å vise frem når hun selv mangler ord, et språk som gjør det mulig å bli forstått og få hjelp fra skole, arbeidsliv eller menneskene rundt seg.

Når språket strammes inn, forsvinner ikke vanskene. De blir mer ensomme, mer skambelagte og vanskeligere å møte.

En kjent logikk i ny

drakt – også i Norge

I sin mest effektive form fremstår MAHA-logikken ikke som ideologi, men som sunn fornuft. Den virker ved først å vekke uro og bekymring, ved å peke på noe som oppleves som truende eller ute av kontroll.

Deretter trekkes vi gradvis mot faste posisjoner og enkle løsninger som gir en følelse av orden. Når strukturelle problemer på denne måten oversettes til spørsmål om terskler, grenser og hvem som «egentlig» trenger hjelp, kan logikken få gjennomslag uten å bli gjenkjent.

Også i Norge ser vi konturene av dette. Helseministeren har varslet gjennomgang av både utredningspraksis og medikamentbruk ved ADHD. Det kan forstås som en respons på nettopp slike bekymringer.

Intensjonen er forståelig og nødvendig. Samtidig finnes det også stemmer, inkludert blant enkelte leger, som hevder at det kan være farlig når pasienter får et slikt språk for det de strever med, fordi det i deres øyne kan forsterke problemer eller gjøre dem mer fastlåste.

Spørsmålet er hva som skjer dersom nøkternheten gradvis glir over i en fortelling om at problemet først og fremst ligger hos dem som strever, og ikke i strukturene rundt dem.

Når samfunn kommer under press, er det ofte lettere å stramme inn forklaringer enn å utvide rommene.

Et annet spørsmål å

stille

ADHD og autisme forsvinner ikke om vi gjør språket fattigere. De forsvinner heller ikke om vi later som om variasjon er et avvik.

Det vi derimot risikerer å miste, er evnen til å se verden fra et annet sinn enn vårt eget.

Spørsmålet er ikke om vi gir for mange diagnoser. Spørsmålet er hvorfor vi tåler stadig færre mennesker.