Herold

Tigerstaden har vært kallenavnet på Kristiania siden 1870. Det er derfor ikke tilfeldig at det første som møter de som ankommer Oslo med tog er den store bronsetigeren utenfor Østbanehallen. Men hvorfor blir Norges hovedstad kalt Tigerstaden?

Utenfor Østbanehallen står en bronsetiger på vel 4,5 meter. Tigeren er et av byens mest kjente møtesteder. Statuen var en gave fra Eiendomsspar til Oslo kommune i 2000 i anledning feiringen av byens 1000-årsjubileum. Kunstneren er billedhugger Elena Engelsen.

Kristiania har blitt kalt Tigerstaden siden begynnelsen av 1870-tallet. Kallenavnet er brukt både kjærlig og hatefullt. Opprinnelsen for kallenavnet er Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Sidste Sang» fra 1870.

Diktet var et kritisk blikk på egen diktning og en hyllest til nordiske diktere som danske Nikolai Frederik Severin Grundvig, finske Johan Ludvig Runeberg og den norske nasjonaldikteren Henrik Wergeland. Selve navnet Tigerstaden nevnes ikke her, men diktet beskriver en kamp mellom en hest og en tiger. Tigeren representerte hos Bjørnson den farlige og uvennlige byen, mens hesten representerte den trygge landsbygda. Mot alle odds klarte hesten seg:

«Hvem vant tilslut, det ved jeg ei;

ti denne landsens hest er jeg,

og kampen har ej ende;

men byen, hvor den foregår,

og dette klap og jubel får,

den tør du kanskje kenne!»

I august 1871 holdt landets eldste mållag, Vestmannalaget, fest til ære for dikteren, og her uttalte han seg for republikken «i et saadant Blad, maatte finde sig Erstatning for den Overlast, han lider i Tigerstaden».

Da sirkuset Gautiers Menageri reiste rundt i Norge på 1870-tallet med levende dyr og vokskabinett, annonserte de med tigere i Tigerstaden. Om de var ekte sier annonsen ikke:

«Jeg førte hid til By’n en Kongetiger,

Men siden har jeg stadig faaet høre,

At det unyttig var.

Jeg kunde gjøre at føre Tigere til Tigerstaden

Og derfor nu Farvel jeg siger,

Fulgt af mine Dyr den lange Raden.

Men før vi bort fra Eder nu skal drage,

I komme maa og med os Afsked tage».

Senere skulle Bjørnson gå til angrep på landsmålet og nynorskbevegelsen. Riksmålsfolk advarte da mot å spille tigerens rolle i Bjørnsons dikt om «Landsens Hest og Tigerstaden».

I skillingsviser, og ikke minst Rudolf Muus’ roman «I Tigerstaden», ble Tigerstaden symbolet på den grådige storbyen. Hans Aleksander Hansen gikk som alkoholiker i Oslos gater i mange år når han ikke satt dømt til tvangsarbeid på Opstad i Jæren. Visa «Tone fra Tigerstaden» var hans anti-hyllest til Tigerstaden, eller Tiggerstaden som han beskrev den. Teksten hadde han skrevet ordrett ned fra en medfange på Opstad:

«I året nitten hundre og fireogtjue

Fikk fødebyen min et saganavn.

Den døptes Oslo, det var høl i hue,

For like jævlig var sult og savn».

Tigerstaden fikk stadig mer munter klang, og da Oslo feiret 1000-årsjubileum i 2000 var tigeren et stolt symbol: «’Tigerstaden, som tigeren selv, er både attraktiv og farlig. Den er stor og spennende. Og visst setter den spor etter seg. De som har vært der glemmer det aldri. Alle vet hva den representerer, og alle har en mening om den».

Kilder:

August Mauritzen, red. Toner fra tigerstaden. Musikk, mennesker og miljø fra Oslos revyliv 1905-1978

Morgenbladet 6.8.1871, 4. 1.1874, 1.10.1876, 27.11.1899

Rudolf Muus, I Tigerstaden: Kristianiaroman, Aass, 1900

Andreas Norland, «’Tigerstaden’ nok en gang», St. Hallvard 1/1992

Oslo byarkiv, Arkiv etter Oslo 1000 år

Nina Sand, Rapport fra Oslos 1000-årsjubileum: Tigerstaden Oslo 1000 år, Oslo kommune, 2001

Finn-Erik Vinje, «Tigerstaden», St. Hallvard 1/1992

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!