Herold

Depresjonen vokste. Selvhatet ble sterkere. Hun var sur, sinna og uten selvtillit. Så satte manageren ned foten.

For seks år siden skjøt karrieren til Musti i været som en farveglad heliumsballong uten snor. Men alle vet hva som skjer når en slik ballong stiger for høyt, for raskt.

Den sprekker.

August 2022:

Musti har nettopp fullført sin største konsert i karrieren, på Øyafestivalen. Etter konserten på hennes desiderte heimat- Tøyen i Oslo - og når jubelen fra et tettpakka publikumshav har stilnet - er hele teamet rundt Musti oppglødde og helt i hundre backstage.

For Musti selv føles det derimot som om hundre og ett er ute. Hun står lent over et rekkverk og spyr opp alt hun ikke har spist hele dagen.

Bare angst og all annen faenskap som har herjet den unge kroppen hennes de siste to årene.

Det er ikke lett å se at Musti - eller Ugbad Mustafa Yusuf Noor, som er hennes egentlige navn - har hatt det så vondt med seg selv når hun i vinter har trollbundet TV 2-seerne med sine emosjonelle tolkninger i «Hver gang vi møtes».

Heller ikke når VG tar henne med til et lite møterom i redaksjonslokalene - selve løvens hule, som mange anmeldelses-hungrige artister vil si. Musti nevner det også med et smil da vi kommer ut av heisen.

Men Musti har vært i trangere huler, med større løver, før.

Dog ikke på Thorbjørnrud Hotel på Jevnaker, der «Hver gang vi møtes» ble spilt inn tidlig i fjor høst.

– Jeg storkoste meg og hadde det kjempefint. Det ble litt sånn folkehøyskolestemning.

– Leirskole, som alle deltagere kaller det?

– Hundre prosent. Og det passer meg veldig bra, fordi jeg var aldri på leirskole da jeg gikk på barneskolen. Jeg følte jeg fikk tatt igjen litt der!

Musti flekker tenner, uten bling denne gangen.

Hennes stort sett eneforsørgende mamma har åtte barn - hvorav Musti er «dritten i midten», som hun selv sier - men ingen av dem kjente til konseptet «Hver gang vi møtes».

– Det er veldig morsomt, men nå digger de programmet. Det kan være fordi mamma elsker Herborg, eller fordi lillesøsteren min synes at Marcus og Martinus er dritkule, men jeg liker å tro at det er på grunn av meg!

Snart seks år etter at hun brøt den musikalske lydmuren og ble artisten alle snakket om, er hun «tilbake for godt», som hun selv rapper i fjorårets utgivelse «Mot i brøstet».

Tidenes kanskje mest kritikerroste debutplate i norsk rap og hiphop, «Qoyskayga» (somali for familie) fra 2020, har gitt henne en fortjent plass hos de enda større profilene i «Hver gang vi møtes».

– Du har tekster fulle av selvidentitet, empati og støttende ord til din egen og neste generasjon, men kan likevel fremstå visuelt som tøff og hard. Jeg visste ikke at du var så følsom!

Musti knekker sammen i latter.

– Nei, ikke sant - ikke jeg heller!

Musti har nemlig satt en ny rekord i «Hver gang vi møtes»; to ganger hittil bryter hun ut i gråt FØR hun skal fremføre sin låt.

Hun retter seg opp.

– Jeg visste at jeg kom til å grine mye der inne, men det synes jeg bare var fint. Jeg var nervøs for det, men når man kommer over den første grininga går det veldig greit.

– Det viser styrke snarere enn svakhet?

– Hundre prosent. Det var det jeg tenkte hver gang jeg grein - dette er styrke, dette er styrke!

Musti er et følelsesmenneske, forteller hun.

– Jeg har hørt hele livet at jeg er en veldig følsom person - og jeg er jo veldig nevrotisk også, så jeg reagerer veldig på følelser. Jeg er sensitiv og gråter lett. Jeg har fem brødre og er opptatt av å være litt tøff og hard på ting, men der inne ble det vanskelig.

Vanskelig ja.

Noen får det vanskelig før man fyller tyve og plutselig får to Spellemannpriser i fanget for debutplaten, pluss en P3 Gull-pris som årets nykommer.

Hedersprisene strømmet på, ærbødig tok hun også mot Alf Prøysens «Prøysenstjerneskuddprisen» og flere til.

Somalia og Norge hånd i hånd - akkurat etter både Prøysen og Mustis kunstneriske kall. Det skal ikke være forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

– Jeg var jo veldig ung og fikk liksom ikke tid til å fordøye hver eneste lille ting som skjedde. Plutselig var det slik at ok, nå skal du dit, og når du er ferdig der, er det Spellemann. Ok, da ble det to priser der, men nå må vi til P3 Gull, så må du hente Oslo bys kunstnerpris, og etter det er det opp til der Alf Prøysen bodde, der skal du få et diplom og...

Hun rister svakt på hodet,

– Jeg bare; herregud, hva er det som foregår? Men det var jo skikkelig gøy også. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne sette meg inn i en tidsmaskin og finne ut om jeg faktisk var der på ekte. Jeg kunne ønske det hadde gått litt saktere. Men selvfølgelig er jeg evig takknemlig, og har heldigvis masse bilder å se tilbake på.

Debutplata kom i februar 2020. En svær Norgesturné ble spikret for mars det året.

Pandemiåret.

Måneden etter plateslippet, stengte Erna Solberg ned hele landet.

Løsningen ble sporadiske streamingkonserter. For Musti, som elsker å ha sitt publikum på en armlengdes avstand, ble det fullstendig feil.

– Jeg mistet meg selv litt da, fordi jeg forventet å ha det gøy, å møte mennesker. Så var det bare meg og en raring med kamera som sikkert kjedet seg enda mer enn det jeg gjorde. Så jeg ble veldig deppa etter at vi hadde holdt på med det i ett år.

Musti ser ned i bordet, hvilket hun ikke ofte gjør.

Depresjonen vokste. Selvhatet ble sterkere. Hun var sur, sinna og uten selvtillit.

Gnisten var borte.

Hun følte seg dritt. Og føler man seg som en dritt, så er man en dritt.

– Jeg hadde ikke helt deala med året som hadde vært, og det satt liksom noe i meg som ikke syntes noe var gøy. Og det kom veldig ut da vi spilte på Øya, som skulle være det største vi hadde gjort til da.

Musti var brått tilbake på barneskolen. Hun var enda en gang blitt den sinna drittungen og urokråka som sloss så mye og skapte så mye leven at barnevernet på et tidspunkt hentet henne og sendte henne på institusjon et sted mellom Voss og Bergen.

Den gangen utagerte hun, denne gangen innagerte hun.

Øyafestivalen i august 2022 skulle være hennes store comeback til fansen etter pandemien,

Håpet var der.

– Konserten gikk veldig bra, som regel gjør den det, men hele den dagen er bare en blur for meg. Jeg hadde ikke spist noe mat, jeg var så redd og nervøs! Ikke for å spille, men for hvordan det kom til å gå med meg etter konserten. Da jeg gikk av scenen var alle megafornøyde, men jeg måtte bare gå til den andre siden av området og spy i sånn et kvarter. Jeg hadde jo ikke spist noe, men det kom altså så mye væske ut av meg, forteller Musti og hever håndflatene.

– Too much information, beklager!

– Kroppen ga deg et signal?

– Hundre prosent. Og da bør man lytte til kroppen sin, slår hun bestemt fast.

Men Musti gjorde ikke det, for hun ville videre inn i galskapen.

Holde momentum oppe.

Men manageren satte ned foten. Det angrer hun ikke på i dag.

– Manageren min sa det samme som kroppen min, at nå må jeg faktisk gi meg eller ta en pause - jeg hadde ikke hatt en eneste ferie siden dette begynte. Vi skulle gjøre Sentrum Scene den høsten, noe jeg var jævlig gira på, men manageren min og teamet mitt sa at det som skjedde på Øya, det kan ikke skje igjen.

Sentrum Scene-konserten ble avlyst.

– Det var nesten som at de tvangsinnla meg; hør, nå må du faktisk chille litt, hvis ikke kommer du til å gå rett på veggen! Så tar du bare den tiden du trenger, sa de. Jeg er veldig glad jeg gjorde det. Jeg var borte i to år.

Manageren foreslo et par ukers rekonvalesens på Bali.

Musti valgte Malmö og Polen.

Back home fant hun tilbake til*the back bone*.

– Jeg kom hjem til Oslo og tok igjen veldig mye søvn. Flyttet hjem til mamma og prøvde å få bakkekontakt på stedet der alt startet, som er en liten leilighet på Tøyen.

Musti slår ut med armene som om det er en selvfølgelighet for alle.

For henne er det definitivt det.

– Der ble jeg veldig godt tatt vare på av mamma og søsknene mine. Bygde meg sakte, men sikkert opp igjen, og nå føler jeg meg mye bedre. Ingen er perfekte, man dealer jo med sitt, men nå føler jeg at jeg har riktig verktøy til å deale med hverdagen.

– Og en god manager som ikke presser deg videre inn i arbeidet når du ikke trenger det?

– Hundre prosent!

Musti har ikke lenger følelsen av å drukne, av å se lyset og overflaten på vannet hun stiger opp i, men som hun tror hun aldri kommer til å nå.

Hun har steget opp og kan puste igjen, noe som gjør at hun reflekterer ofte over noe som var veldig viktig for henne før debuten som 19-åring; å være et forbilde, ikke minst for lillesøsteren sin.

Det er ikke helt tilfeldig at Mustis gjennombruddshit heter «Gro Harlem Brundtland» - et symbol på sterke og ledende kvinneskikkelser.

– Det er faktisk fint at du tar opp det, for da jeg starta - som veldig ung - var det mye prat om at man blir en poster girl for minoritetsjenter eller gutter. Og jeg tok den ballen og løp med den uten helt å forstå hva slags ansvar jeg tok på meg, hvor mye det egentlig tar av et menneske når man ender opp med å bære så mye ansvar.

Nå ser Musti ned i bordet igjen, men med et skjevt smil om munnen.

– Jeg var nok en av dem. Jeg skal ikke sitte her å si at jeg har lyst til å være en rollemodell - jeg har egentlig bare lyst til å være meg selv - men hvis man kan relatere seg til noe av det jeg snakker om, er jo det bare en bonus. I starten var det veldig mye Musti og ikke noe særlig Ugbad. Jeg har snudd litt på det nå og prøver å gjøre ting mer på Ugbads premisser, sier hun, reiser seg og gjør seg klar for fotografering.

– Egentlig har jeg bare lyst til å være et godt og snilt menneske.