Herold

Skuespilleren forteller at hun mistet seg selv i den overveldende eksponeringen. Så endte hun opp i jungelen i Afrika.

Henriette Lien var 16 år gammel da hun pakket kofferten og flyttet alene til London.

- Jeg var ganske lei skole. Jeg gikk på ballettlinja på Fagerborg og hadde lyst til å bli danser, så jeg dro over dit for å trene med de proffe. Det som skulle være ett år, ble til to, sier hun til Dagbladet.

Det ble starten på et liv i bevegelse. London ble til Paris. Paris ble til reising, og til slutt endte hun opp med seks mål jungel i Kenya.

Der våkner hun til lyden av dyr. Haner, esler eller geiter som beveger seg fritt mellom husene.

- For meg har det aldri vært så viktig hva som er forventet. Jeg har aldri tenkt at livet mitt er annerledes enn andres, men jeg har heller aldri kjent på at jeg må gjøre det på én bestemt måte.

- Mistet meg selv

Da TV 2-programmet «Hotel Cæsar» tok av på slutten av 1990-tallet, ble Lien plutselig allemannseie i rollen som Ninni Krogstad. Eksponeringen var brå og overveldende.

- Alt ble litt voldsomt i den «Cæsar»-overgangen. Jeg kom fra et helt annet type liv. Et mindre eksponert liv. Og jeg kjente at jeg mistet meg selv litt.

Lien ble etter hvert introdusert for yoga, og dette var i mange år en privat praksis.

- Jeg merket at det ga meg en jording. En sentrering. Jeg tenkte: «Dette er jo et verktøy som kan hjelpe det hektiske, moderne mennesket». Så da dro jeg til Hawaii og Mexico og utdannet meg.

Hun underviste parallelt med andre jobber, blant annet i radioprogrammet «Morgenklubben med Loven & Co».

- Kom som julekvelden på kjerringa

I 2020 møtte Lien på uforutsette utfordringer da coronapandemien inntraff.

- Jeg hadde hatt retreats rundt omkring i verden, og det var det som var hverdagen min. Men så kom covid-19 og alt måtte lukkes og stenges - inkludert mitt virke.

- Men jeg fortsatte å reise. Det var billig og ukomplisert. Jeg endte opp i Lamu, en by i Kenya, fordi jeg kjente noen som var der.

56-åringen forteller at hun aldri har hatt en plan om å kjøpe seg et sted i utlandet.

- Det har aldri ligget i kortene. Jeg har reist mye til avsidesliggende, eksotiske steder, men har aldri hatt i tankene at jeg skulle etablere meg noe sted. Det kom som julekvelden på kjerringa.

- Jeg har alltid sett på meg selv som veldig urban. Jeg har bodd i store byer og det er det som har tiltrukket meg. Men plutselig kom et eller annet urbehov for det mer enkle.

Akkurat hvorfor dette behovet kom, er ikke lett å si.

- Kanskje det kan være at jeg opplever at verden går litt av hengslene, og derfor så søker man etter noen som føles veldig ekte og litt mer håndfast.

En sterk trygghet

Dermed kjøpte hun seks mål med jungel i Afrika.

- Det er kanskje litt sånn typisk Henriette likevel? Jeg har jo aldri levd et typisk A4-liv. Jeg følger ikke forventninger som andre eventuelt har, og følger ikke med på hva andre mener. Sånt er ikke jeg så veldig opptatt av.

Det skinner godt gjennom at 56-åringen er trygg i seg selv, og hvem hun er som person.

- Jeg tror jeg er født sånn, og så har den tryggheten bare forsterket seg gjennom livet. Vi mennesker blir vel tryggere med åra ... Etter hvert som vi lever og ser at det vi engster oss for ikke er så farlig likevel.

- Men jeg er nok født med en sånn manglende radar for hva omverdenen mener - heldigvis.

- Ville holde stien min ren

Når hun er i Kenya er det ingen faste ritualer. Lien lever fra minutt til minutt.

- Enten så går jeg tur med hundene, tar det helt med ro eller hjelper dyr på øya. Må jeg til butikken så rusler jeg ned til stranda som er to minutter unna og tar båten over til den andre øya.

Her har hun ikke strøm, ikke vann og går sjelden rundt med mobiltelefon.

- Det er ikke biler eller veier, og ting er veldig enkelt. Jeg bor ved siden av en bitteliten landsby. Så liten at du nesten ikke merker at du har gått gjennom den.

Interessen for det helt enkle var også det som gjorde at Lien havnet på Fredheim gård og årets utgave av «Farmen kjendis». Realitybølgen hadde hun lenge latt passere.

- Jeg hadde lyst til å holde stien min ren i forhold til hva som er yrket mitt. Så det ikke ble veldig utvannet. Men så fikk jeg lyst til å gå 100 år tilbake i tid, og lyst til å koble helt av sammen med dyrene.

Dagene på gården gikk til ukesoppdrag, melke kuer, passe hester og leke med geitekillinger.

Lien forteller at hun har fått overveldende mange positive tilbakemeldinger, men at det også er noen litt mindre hyggelige som sniker seg inn i ny og ne.

- Det har tydeligvis kommet som et sjokk på folk at jeg har blitt eldre. Men ellers er det stort sett positivt. Så om noen synes jeg ser trøtt ut, altså... By all means, det gjør jeg!

- Djevelens verk

Etter en stund på sørlandsgården, begynte den beryktede realitybobla å utvikle seg. En boble som Lien sklei inn i uten å tenke over det selv.

- Men glemmer at det finnes en verden på utsida, og at det eksisterer et liv der ute.

Da innspillingen var over, ble det en brå overgang til det vanlige liv.

- Jeg husker da jeg kjørte bil til Kristiansand sentrum, og hvor ubehagelig det var. Alt beveget seg så fort foran øynene mine. Jeg var jo da vant til at ingenting beveget seg fortere enn en hest. Jeg ble svimmel, og det suste i hodet ... Nei, det var kjempeuvant.

Hun forteller at det tok henne nesten to en halv måned å returnere til sosiale medier og moderne teknologi.

- Jeg tenkte at jeg aldri skulle tilbake på sosiale medier, og orket nesten ikke tanken på det. Det var djevelens verk.

Etter flere uker på en gård i Kristiansand, ble 56-åringen vant til et roligere liv.

- Alt gikk mye saktere, men det var deilig. Jeg følte at jeg fortsatt var i mitt eget velsignede tempo.

- På mange måter skulle jeg jo gjerne fortsatt levd på en gård i Norge. Hvis jeg ikke hadde hatt Kenya, så kunne jeg kjøpt et småbruk her. Men sånn ting er nå, så har jeg ikke lyst til å binde meg til noe som gjør at jeg ikke kan reise til Kenya. Hadde jeg hatt et småbruk så hadde jeg gitt fra meg en del frihet.

Får panikk av stabilitet

Lien har i mange år pendlet mellom Afrika og Norge. Barna er alltid utgangspunktet.

- Jeg kommer aldri til å flytte permanent bort fra der barna mine er. Så lenge de bor i Norge, er dette basen min. Jeg har to liv i ett. Begge er like viktige. Jeg ser ingen grunn til å velge.

Hun trives godt utenfor komfortsonen, og stabilitet skremmer henne mer enn forandring.

- Hvis livet blir helt stabilt, får jeg panikk. Livet skal være litt skummelt. Hvis det betyr noe, må det være litt skummelt.

- Har brikkene falt på plass?

- Nei. Ingenting har falt på plass. Og det trenger det heller ikke. Dette funker nå. Når det ikke funker lenger, må jeg justere litt. Ingenting trenger å hugges ut i stein.

I jungelen i Kenya - og i Norge, blant barn, venner og familie - lever Henriette Lien midt i den tanken.

- Livet kan romme hundre ting. Så hvorfor ikke velge hundre?