Bjørn Samset snakker på vegne av det store altet til lille deg og meg.

Bjørn Samset er fysiker, klimaforsker i CICERO og selvutnevnt «klimanerd». Nå har han skrevet en bredt anlagt tekst om energi, med en masse opplysninger om hva energi er, hvilke kilder vi utnytter (kull, gass, vann, jordvarme, atomkraft, etc) og hvordan vi skal «skru sammen en miks av energikilder» utfra tre ulike «scenarioer» som han stadig vender tilbake til.

Mye god informasjon, særlig hadde jeg glede av opplysningene om atomkraft. Men bokas form svekker formidlingen.

Energirevolusjonen

Bjørn H. Samset

Sakprosa

«Et stort, selvsikkert kart over altfor mye»

Forfatteren snakker ovenfra og ned fra et kunnskapens «vi» og setter seg fore å trekke bokas «du» inn i dette «vi-et». Jordas befolkning er i krise, energibruken er ikke bærekraftig, og «vi» må ta oss sammen og finne ut hvilke scenarioer vi skal etterstrebe for å «skru sammen» framtida.

Det er en ambisiøs bok med helheten i verdens energisituasjon som felt, fra solsystemets opprinnelse og langt inn i framtida.

Dermed byr den på et kosmisk alvor i utsikten, men alvoret saboteres av det joviale, pludrete, slumsete og liksom-kameratslige tonefallet.

Elefanter og

svømmebasseng

De enorme perspektivene gir seg utslag i store mengder høye tall. Av og til prøver forfatteren å håndgripeliggjøre statistikkene med metaforer, men flere steder blir det ganske tøvete.

«Vår daglige olje ville fylt nesten 6000 olympiske svømmebasseng, men hvem klarer å se for seg hvor mye det er? Om vi regner om volumet til et antall elefanter isteden, får vi om lag tre millioner; seks ganger flere enn det finnes i verden i dag. Om vi fikk de tre millionene elefanter til å komme marsjerende på rekke, ville den strekke seg halvveis rundt jorden. Olje nok til å fylle en halv jordomkrets med elefanter, altså.»

Hva får du ut av dette? Et olympisk svømmebasseng stappfullt av elefanter?

Romerbad

I kapittelet om jordvarme – geotermisk energi – er nærhet til vulkansk aktivitet og kunnskap om varme kilder sentralt. Hele verden er som vanlig med:

«De områdene vi alt har sett på, Island, New Zealand, små deler av USA, Afrika og Sør-Amerika, er de eneste som kan finne varme på mindre enn et par kilometers dyp.»

Dette kan da ikke stemme? Italia har tallrike varme kilder over hele landet, kraftig vulkansk aktivitet, plenty med jordskjelv og har drevet utnyttelse av varme fra slike kilder helt siden romertida. Har forfatteren aldri vært i et «romerbad» eller tenkt over hvorfor romerne gjerne bygde sine festninger i Europa nettopp der de fant varme kilder?

Det

baltiske hav

Om tekstens autoritet sjangler i den litt pludrete allvitenheten, så havarerer den her:

«Sprengningen av de to Nord Stream-rørledningene i 2022, som koblet gassgiganten Ukraina sammen med Tyskland og det europeiske markedet, ble en skremmende vekker for alle som er opptatt av energisikkerhet.»

Kanskje noen på forlaget burde hjulpet forfatteren med å minne ham om at «gassgiganten» som skulle fylle rørledningen og sende gass til Vest-Europa via Østersjøen ikke var Ukraina (som ligger mange elefantkortesjer unna det baltiske havet), men Russland, og at etterforskningen nå peker ut ukrainere og amerikanere som sabotører.

Vi og du

Den nåværende menneskehetens enorme mangel på innsikt om den verden man befinner seg i, bidrar til en nummenhet som fører til ansvarsfraskrivelse. Hvordan skal folk våkne når de ikke aner hva strøm er, men i framstillinger som denne blir pepret med en masse tall og skal forholde seg til en helhet i et gigantisk «vi» og samtidig en verden med ufattelige ulikheter mellom individene? Er mitt nøysomme jeg og min spartanske livsstil i samme båt som Musk, Trump og Thiel?

Bokas «vi» er en påstand som hinter om at alle har felles interesser og utfordringer. Slik er det jo ikke, og insisteringen på dette fellesskapet blir grunnleggende autoritært og moralistisk.

At han stadig snakker til et du, gjør at jeg aner et krav om at du-et – jeg? – må innordnes det etablerte vi-ets holdning og analyse. Slik det var på skolebenken.

Gasspedalen

Nei, det finnes ikke noe helhetlig vi, og det hjelper ikke å si vi-oss-vårt 18 ganger på boksidene. Kloden rommer sterkt motstridende interesser. Transport og import, lavkost og slaveri, tøylesløse våpenkappløp og altomfattende overvåkning sløser ut olje og gass for å sikre lydige, gjeldstyngede konsumenter sømløs tilgang til produkter med så lav holdbarhet at pengestrømmen ikke svekkes. Oligarkiene er et annet «vi» enn mitt.

Perspektivet om kremmerstandens manglende interesse for å slippe opp gasspedalen om det ikke lar seg gjøre å tjene penger også på det, savnes i boka.

Gode intensjoner altså, men det enorme fokuset blir for selektivt og ganske autoritært.