Herold

Håvard Krogstad-Wiborg skriver om politikk og menneskelighet.

Denne høsten startet i et tempo jeg egentlig ikke rakk å ta inn over meg. Valgkamp fra morgen til kveld, møter over hele det gamle Nord-Trøndelag, og samtaler med folk som virkelig ville det beste for lokalsamfunnene sine. Rødt gjorde et sterkt valg, og nasjonalt sitter vi nå i forhandlinger om statsbudsjettet. For min del ble slutten på valgkampen ikke så høyreist. Jeg gikk rett i bakken. En depresjon jeg har vært åpen om før tok over, og jeg var ute en periode. Det er ikke det denne teksten handler om, men det er en del av bakgrunnen.

*Samtidig ble det *full fyr i kommunen over skolesaken. Folkemøter, protester, diskusjoner i alt fra skolegårder til kommentarfelt og utrolig mange gode debattinnlegg og kronikker. Jeg møtte barn, ungdom, foreldre og andre engasjerte nesten hver dag, og når du er så tett på så mange mennesker, er det nesten uunngåelig å bli sjuk. Det skjedde igjen. Selvfølgelig skjedde det igjen.

Midt oppi dette ble vi i Rødt kontaktet av andre partier som delte vårt ståsted i skolestruktursaken om å ikke legge ned noen barneskoler. Det var et viktig signal. Men prisen som lå på bordet var én: Egge ungdomsskole kunne bli lagt ned. Min arbeidsplass. Ungdommene jeg skulle følge opp. Kollegene jeg så vidt hadde rukket å hilse på.

Da kom tvilen. Den som setter seg i kroppen. Spørsmål som ikke slipper taket: «Er dette godt nok utredet? Kan jeg stå inne for det? Skal jeg bli den folkevalgte som for andre gang legger ned min egen arbeidsplass? Går det an å møte 8.-klassingene i gangen dagen etterpå å forklare hvorfor dette hadde vært det riktige?»

*Samtidig hadde jeg *ansvaret som gruppeleder da partiet stod bak et slikt flertallsforslag. For Anniken og Anita. For laget vårt. Den balansen er vanskelig å forklare til folk som står utenfor. For meg handler ikke integritet om å treffe «riktig» politisk posisjon, men om å kjenne etter og være ærlig når noe skurrer, også når det er upraktisk og man kjenner intenst på at man svikter de som sitter ved min side i kommunestyresalen.

Så stoppet ordføreren hele saken med å trekke en fiffig kanin ut av hatten, og ting ble skjøvet fram i tid. Det ga rom til å puste. Ikke politisk, men menneskelig.

*For hverdagen gikk *jo uansett. 07.30 på morgen-SFO på Egge barneskole. Frokost med ungene. De små samtalene. De første spørsmålene fra dagen. Deretter videre til ungdomsskolen for å følge 8. trinn gjennom dagen. Så tilbake til SFO for smøremåltid, utetid, fotball, lek i gjørme og snø og de barna som trenger litt ekstra støtte akkurat den dagen. Lærere som i forbifarten i gangen sier: «Bare så du vet det, han hadde en litt tøff dag.» 16.00 er dagen over, i hvert fall på papiret.

Midt i dette står fire mennesker som faktisk er sjefene mine. Ja, jeg har fire sjefer, eller ledere for de som ikke liker å bli kalt sjef: Kente på SFO, jovial, stødig og trygg å ha rundt seg. Karin på barneskolen, varm, tydelig, caps lock-entusiast og uenig med meg i skolesaken, men likevel en av dem som heier høyest på meg som folkevalgt. Kim Rune på ungdomsskolen, han som ringer når du er sjuk og spør hvordan det går, hvordan de kan tilrettelegge og som stiller krav til ungdommene og oss ansatte. Og skolesjef Gisle, en som har stått støtt i stormen rundt skolesaken denne høsten, noe vi som ansatte har merket. De fire utgjør rammene rundt arbeidshverdagen min.

*Og så har *du alle de andre, de som jobber på kryss og tvers i kommunen, i små stillinger, flere steder, mange roller. De som pendler mellom SFO, skole og andre oppgaver for at tjenestene våre faktisk skal gå rundt. Det er de som ofte kjenner konsekvensene av politiske vedtak lenge før vi folkevalgte får ryddet bort sakspapirene våre. Det er umulig å ikke ta med seg dette inn i kommunestyresalen.

Nå når hverdagen har roet seg litt og budsjettarbeidet er i gang, merker jeg først hvor mye høsten har satt seg i kroppen. Spente skuldre. Smerter i nakken. Hodepine annenhver dag. Vi folkevalgte er ikke roboter, vi er mennesker i dette vi også. Og jeg har lært noe viktig. Tvil er ikke svakhet. Tvil er et sunnhetstegn. Det betyr at du fortsatt er koblet på. At du kjenner på konsekvensene av ting. Og at du ikke har latt deg sluke av rolleforventninger og partitaktikk.

Vi trenger flere typer folkevalgte. De som er gode på tall. De som roer gemyttene. De som sier ting litt for direkte. De som jobber i kommunen og vet hvordan ting fungerer. De som tenker lenge. De som tenker fort. Det er sånn lokaldemokratiet faktisk speiler befolkningen sin. For hvis vi bare fyller lokalpolitikken med folk som later som ting ikke berører dem, mister vi noe grunnleggende. Da mister vi nærheten, og med det forsvinner tilliten.

Jeg er fortsatt her. Litt mer sliten. Litt mer ærlig. Litt mer bestemt på at integritet betyr mer enn taktikk. Og én ting står igjen etter denne høsten. Det menneskelige er ikke i veien for politikken. Det er det som gjør den verdt å stå i.