Dette er ikke dårlig dømmekraft. Det er et tillitsbrudd mot det norske folk.

Største skandale i vår tid!

Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.

Jeffrey Epstein-skandalen har avdekket mer enn forbindelser til en internasjonal sexforbryter. Den har avdekket en ukultur blant deler av eliten – også i Norge – der makt, penger og posisjon flyter sammen, og der grensene mellom det private og det offentlige viskes ut med en arroganse som burde sjokkere flere enn den gjør.

Vi snakker ikke om hvem som helst. Vi snakker om tidligere statsministere, toppdiplomater, ambassadører, UD-ledelse og sentrale aktører i skjæringspunktet mellom politikk, internasjonale organisasjoner og norsk utenrikspolitikk. Personer som nyter høy lønn, høy status – og høy tillit.

Når ledere for våre fremste institusjoner mottar luksusreiser, flys på privatfly til eksotiske øyer, spiser overdådige middager, ber om økonomisk hjelp til boligkjøp – og samtidig forvalter statens interesser og hundrevis av millioner av fellesskapets kroner – da er vi langt forbi det akseptable.

Likevel møter vi den samme frasen, igjen og igjen:

«Jeg har vist dårlig dømmekraft.»

Det er en fornærmelse mot det norske folk.

Dårlig dømmekraft er å bli sittende litt for lenge på byen. Å si noe uklokt i et møte. Å gjøre en personlig feil uten konsekvenser for andre.

Dårlig dømmekraft er ikke å knytte seg tett til en mann som senere avsløres som seksualforbryter og menneskehandler, samtidig som man mottar gaver, tjenester og økonomiske fordeler. Det er ikke å blande privatøkonomi og personlige relasjoner inn i embetsutøvelse. Og det er i hvert fall ikke å gjøre dette mens man representerer staten Norge utad.

Når slike forhold holdes skjult, bagatelliseres eller bortforklares i ettertid, er det ikke bare et moralsk problem. Det er et demokratisk problem.

For det norske folk er blitt bedratt.

Vi har blitt fortalt at våre institusjoner er preget av åpenhet, habilitet og høy etisk standard. At tilliten mellom makthavere og borgere er vår viktigste kapital. Når det viser seg at sentrale personer har levd etter helt andre regler enn dem de forventer at vanlige borgere skal følge, er det ikke lenger snakk om enkeltsvikt. Da er det snakk om systemsvikt.

Enda mer alvorlig er fraværet av ansvar i etterkant. Det virker som om enkelte tror at man kan fortsette som før, så lenge man legger seg flat nok i mediene og bruker de riktige ordene. Som om tillit kan repareres med semantikk.

Det kan den ikke.

I et rettssamfunn er tillit uløselig knyttet til ansvar. Når tilliten brytes, må noen stå til ansvar – enten det handler om avgang, gransking eller rettslige vurderinger. Alt annet sender et farlig signal: at makt beskytter mot konsekvenser.

Norge har ikke råd til å la dette passere som en pinlig affære man helst vil legge bak seg. For hver gang vi aksepterer at alvorlige tillitsbrudd reduseres til «dårlig dømmekraft», flytter vi grensen for hva som er greit. Og den grensen flyttes alltid i feil retning.

Dette handler ikke om hevn. Det handler om demokrati. Om respekt for fellesskapet. Og om å gjenreise en tillit som nå er alvorlig skadet.

Noen må stå til ansvar. Alt annet er å bedra det norske folk én gang til.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal