Herold

I den siste tiden har sykehussaken på Helgeland gått fra ille til svært ille.

Det er bra at nasjonale medier nå synliggjør for resten av landet hva vi står i. Samtidig ser vi leserinnlegg og kommentarer i sosiale medier som løfter påstander om manglende arbeid fra våre folkevalgte og kommuneadministrasjon. Mange av disse innleggene inneholder mye feil og forenklinger, slik at jeg mener det er nødvendig å forsøke å gi litt informasjon.

Det er viktig å minne oss selv på at denne prosessen har vart i nærmere 15 år allerede. Gjennom disse årene har det vært mange folkevalgte, administrativt ansatte i kommunen og frivillige engasjerte som har jobbet hardt for et best mulig utfall.

Fagmiljøene tok initiativet

Det var fagmiljøene selv som tok initiativ til at det burde utarbeides en utviklingsplan for Helgelandssykehuset. Bakgrunnen var en erkjennelse av utfordringene knyttet til å opprettholde tre akuttsykehus på Helgeland. Målet var en bærekraftig økonomi i foretaket og en struktur hvor man kunne rekruttere nok fagfolk.

I denne perioden var det bred enighet blant kommunene på Helgeland om at løsningen måtte være ett sykehus som var i tråd med faglige anbefalinger. Elleve kommuner sto sammen da det ble besluttet at sykehusstrukturen skulle endres, og enigheten var tydelig: Ett sykehus på aksen mellom Mosjøen og Sandnessjøen. Dette var det full enighet om, og det var ut fra dette alle ordførerne arbeidet.

Vefsn kommune satte også av egne midler slik at administrative ressurser kunne jobbe dedikert med sykehussaken. Det ble gjennomført mange fellesmøter for å sikre felles situasjonsforståelse og finne felles standpunkt.

To sykehus – og et tapt mulighetsrom

Da helseminister Bent Høie fattet vedtak om to sykehus på Helgeland, ett i Sandnessjøen og omegn og ett på Mo endret hele saken seg for oss. Utgangspunktet for endringen var at hele Helgeland skulle få et bedre helsetilbud. Nå var tilbud i Mosjøen borte fra vedtaket.

På dette tidspunktet hadde Helgelandssykehuset egenkapital og økonomisk handlingsrom til å forsvare bygging av et nytt sykehus. Skulle en slik modell fungerer måtte fagmiljøene i Mosjøen og Sandnessjøen måtte samles i ett felles bygg, i pendleravstand mellom de to regionsentrene. En samling av de to fagmiljøene var muligheten for å sikre god rekruttering og et godt sykehus for vår region. Mange pekte også på at dette da kunne bli et framtidig felles sykehus for hele Helgeland.

Rana kommune så nok dette som en trussel og vedtok i kommunestyret at sykehuset sør for Korgfjellet måtte ligge i Sandnessjøen, ikke i omegn. Fylkestinget i Nordland var heller ingen god samarbeidspartner i arbeidet med å få til et sykehus i omegn.

Dette ble en krevende tid for samarbeidet som hadde stått sterkt. Samarbeidet haltet, og tilliten til det lokale helseforetaket var, som i dag, tynnslitt. Utredningene fra Helgelandssykehuset ble møtt med kritikk fra mange hold, og etter mitt syn med god grunn.

Denne perioden falt også sammen med pandemien, den første vi har opplevd i moderne tid. Dette var en krevende tid for alle, også sykehuset. Det var i denne perioden de dårlige økonomiske resultatene i Helgelandssykehuset for alvor ble synlige, og i dag er det ikke lenger mulig å bygge nytt sykehus på Helgeland fordi egenkapitalkravet ikke kan oppfylles.

Strukturdebatt – uten løsning

Helse Nord fikk i oppdrag fra departementet å se på sykehusstrukturen i hele Nord-Norge, for å tilpasse den til landsdelens særskilte utfordringer. Prosessen endte med at strukturendringer på Helgeland skulle utredes videre, mens resten av Nord-Norge i stor grad skulle være status quo. En mulighet for å korrigere skufles vekk.

Helse Nord la fram forslag om ett sykehus på Helgeland, uten å navngi lokalisering. Samtidig ble forbedret infrastruktur og samferdsel løftet fram som avgjørende, blant annet gjennom en mulig Helgelandspendel. Saken ble imidlertid trukket og aldri realitetsbehandlet. Det ble ministerskifte og saken om ett sykehus kom aldri tilbake på styrebordet i Helse Nord.

Vestre stadfestet i stedet at det skulle være to akuttsykehus – i Sandnessjøen og Mo i Rana. Endringen var at det ble tydeliggjort hva som skulle være tilbudet i Mosjøen. Beregninger som ble gjort viste at en nedleggelse av akuttfunksjonene i Mosjøen ville gi en årlig besparelse på 45 millioner kroner. Vefsn kommune stilte gjentatte ganger spørsmål ved tallgrunnlaget, både i media og i møter med helseforetaket. Historien har vist at denne kritikken var berettiget.

Vestre var også tydelig på hvilke funksjoner som skulle ligge igjen i Mosjøen: En medisinsk sengepost for pasienter som er for syke til å være hjemme, men for friske for akuttavdelingene skulle opprettes. Ikke minst skulle prehospital beredskap styrkes for å kompensere for tapet av akuttfunksjoner. I dag ser vi at den nye sengeposten ikke er på plass og at den prehospitale styrkingen ikke er fullt på plass.

Avslutning

Det som skjer nå, er nettopp det Vefsn kommune har advart mot gjennom mange år. Skal vi slippe å sendes rundt som «pakkepost» internt på Helgeland, så finnes bare én løsning og det er ett felles sykehus. Faglig har dette vært en unison enighet om i mange år. Hvor lang tid kan det ta før den diskusjonen dukker opp på nytt?

Til slutt, så vil jeg bare si at både de nåværende folkevalgte og de som har hatt vervene før oss har jobbet iherdig med saken. Til det beste for våre egne innbyggere og alltid med et blikk på løsninger som ville kunne gagne hele regionen vår.

Rettelogg: I en tidligere versjon av leserinnlegget sto det at helseminister Vestres beslutning om to akuttsykehus var «basert på en ny utredning fra Helgelandssykehuset». Dette er ikke korrekt. Feilen ble rettet 4. februar kl. 18.40.