Herold

Kongefamilien er ikke som andre familier. Bortsett fra når alt kan rakne. Da har de det vondt - som oss andre.

Presset på kongefamilien utenfra er massivt. Det ser alle. Det som skjer innad i familien, kan vi bare ane.

Med rettssaken mot Marius Borg Høiby, kronprinsesse Mette Marits alvorlige sykdom med høyst uvisst utfall. Og nå - avsløringene av kronprinsessens nære forhold til Jeffrey Epstein.

De fleste av oss får håndtere våre livs verste kriser i fred. Uten at andre enn de rundt oss vet hva som foregår.

Slik er det ikke med kongefamilien. Naturlig nok.

Marius Borg Høiby har selv fortalt at han sliter med rusproblemer. De fleste av oss kjenner noen som har levd med rusmisbruk tett på seg. Vi vet at det er et helvete.

Thorvald og Nini

Da tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg i sin tid fikk vite at datteren Nini var narkoman, brøt han opp fra fredsmegleroppdrag i det tidligere Jugoslavia og dro hjem. I helgene kjørte han rundt i Oslos gater og lette etter henne.

Både Nini og Thorvald er døde i dag. Men alle som har lest eller hørt deres fortellinger om den tiden, føler desperasjonen og den bunnløse fortvilelsen til en far som ikke når gjennom til barnet sitt.

Stoltenberg-familien var en kjent familie. Men far Thorvald kunne droppe alt han hadde i hendene for å forsøke å hjelpe datteren. Hadde han ønsket det, kunne han sagt opp jobben, og trukket seg tilbake fra norsk offentlighet.

I sin største krise

Slik er det ikke for kongehuset. Kongeparet og kronprinsparet har ikke på samme måte kunnet velge seg bort fra sine posisjoner. De må håndtere sine løpende familiekriser, samtidig som de forblir i sine roller som kongelige.

Kronprins Haakon står i sin største krise, både som kronprins og familiefar. Han vet at dette handler om langt mer enn ham selv og hans familie. Det handler også om institusjonen han er en del av.

Men denne krisen fører ikke til enden på monarkiet i Norge. Med mindre de kongelige selv ikke lenger ønsker å bære denne institusjonen videre. Eller oppslutningen faller så kraftig at det ikke lenger er grunnlag for at Norge skal ha et kongehus. At denne saken fører til at hele vår styreform endres. At Norges tid som konstitusjonelt monarki er over.

Møtte det moderne Norge

Det norske kongehuset står sterkt. Så langt i vår korte historie som selvstendig nasjon, har våre kongelige gang på gang vist at de lever i takt med sitt folk - og sin tid.

Dagens konge, Harald, viste at han var en av oss da han møtte på vestlandet i en sliten boblejakke etter stormen i 1992. Han gråt med oss i Oslo Spektrum etter terroren i Oslo og på Utøya 22.juli 2011.

Og han møtte det moderne Norge med sin tale i Slottsparken i 2016, da han snakket om jenter som liker jenter, og gutter som liker gutter.

Vår felles hukommelse

Norge trenger samlingspunkter - mer enn noensinne. Det er stadig mindre som binder oss sammen som nasjon. Både Norge og verden rundt oss er mer splittet enn på lenge.

Kongehuset er noe av det vi fortsatt har felles. Det representerer vår felles hukommelse, noe bestandig, noe som varer og bærer oss gjennom generasjoner.

Høy og lav, fattig og rik, nordmenn med røtter i norsk jord, og med røtter langt herfra - de fleste her i landet har et forhold til kongefamilien. Og er glade i dem.

Bærer mye

Gjennom de siste par årene har vi sett at vår kongefamilie ligner andre familier - også når livet blir vanskelig. Med vonde konflikter som må løses, med rusproblemer tett på seg.

Avsløringene av kronprinsessens nære forhold til overgrepsdømte Epstein har gjort krisen enda dypere. Brått handler det om dømmekraften til vår kommende dronning - ikke bare om den utvidede familien, de uten formelle roller.

Det er helt avgjørende for monarkiets fremtid at denne saken håndteres godt. Slottet må vise en helt annen åpenhet enn det vi har sett så langt. Alt står og faller på dette.

Kronprins Haakon og hans nærmeste bærer mye i disse dagene. Vi ser dem kanskje annerledes nå. Men det trenger ikke gjøre dem dårligere skikket til jobben de skal gjøre. Kanskje er det tvert om.

Dette er en bearbeidet versjon av en kommentar som nylig sto på trykk i VGs papirutgave.