Spiseforstyrret og alene da BUP slapp taket
Da jeg startet pÄ videregÄende hÞsten 2023, gledet jeg meg til en ny start. Nye mennesker, nytt sted, nye muligheter. I stedet opplevde jeg at alt jeg tidligere mestret, forsvant.
Kravene pÄ skolen ble hÞyere enn jeg var forberedt pÄ, karakterene sank, og det sosiale fellesskapet jeg hadde sett for meg, var allerede etablert. Jeg sto alene, uten en «flokk» Ä hÞre til.
Identitetskrise
OgsĂ„ pĂ„ hĂ„ndballbanen falt mestringen bort. Jeg byttet lag for Ă„ hĂžre til i nĂŠrmiljĂžet rundt skolen, men der hadde alle spilt sammen i Ă„revis. Da det jeg alltid hadde vĂŠrt â flink pĂ„ skolen, sosial og idrettsutĂžver â ikke lenger stemte, begynte jeg Ă„ stille spĂžrsmĂ„let: Hvem er jeg nĂ„? Identiteten min falt i stykker. Jeg var 16 Ă„r og i en identitetskrise.
Midt i dette fant jeg Ă©n ting jeg mestret: Ă„ kontrollere mat. Det ga meg trygghet og en fĂžlelse av kontroll jeg ellers manglet. Det startet uskyldig, men utviklet seg raskt til en alvorlig spiseforstyrrelse. Kroppen ble svekket, og jeg forsvant mer og mer bort fra meg selv.
Tett pÄ
I januar 2024 tok foreldrene mine grep. Jeg kom raskt inn i BUP, der jeg fikk familiebasert behandling. Foreldrene mine var tett involvert, og mamma gikk ut i pleiepenger for Ă„ kunne vĂŠre hjemme med meg. Hun satt sitt eget liv pĂ„ pause for Ă„ redde mitt. Hun var til stede under hvert mĂ„ltid og bar uroen og ansvaret â dag etter dag. Denne behandlingsformen er omdiskutert fordi den avhenger av foreldrenes tid og ressurser, men den reddet meg. Den var ekstremt krevende for hele familien, men den fungerte. Jeg hadde funnet en medisin som hjalp og ble sakte bedre.
Etter ett Ă„r i behandling kom beskjeden, i januar 2025: NĂ„r jeg fylte 18 i juni, var jeg for gammel for BUP. Uansett sykdomsgrad. Uansett fremgang. Behandlingen skulle avsluttes. Mamma kunne ikke lenger vĂŠre hjemme. Tryggheten vi hadde bygget opp, skulle forsvinne om et halvt Ă„r. Det ble et kapplĂžp mot kalenderen, der tiden var viktigere enn helsen.
Alt annerledes
Jeg var fortsatt syk da jeg ble overfĂžrt til DPS, det offentlige psykiske helsevernet for voksne. Der var alt annerledes. Familien skulle ikke lenger vĂŠre involvert. Nye terapeuter. Ny start. Jeg mĂ„tte fortelle hele historien pĂ„ nytt. Det fĂžltes ikke som fremgang, men som et brutalt tilbakeskritt â ogsĂ„ for foreldrene mine, som hadde ofret sĂ„ mye.
Jeg forstÄr at det mÄ vÊre et skille mellom barne- og voksenpsykiatrien. Men mÄ skillet vÊre sÄ rigid at fungerende behandling avsluttes pÄ en bursdag? Hadde jeg vÊrt fÞdt noen mÄneder senere, kunne jeg fÄtt mer tid i et behandlingslÞp som faktisk virket. I stedet fikk jeg tilbakefall. Medisinen som fungerte ble tatt vekk. Man tar ikke vekk livsviktig medisin fra alvorlig syke.
Dette handler ikke om at DPS er dĂ„rlig. Det handler om mangel pĂ„ fleksibilitet. NĂ„r behandling fungerer for en alvorlig syk ungdom, burde den fĂ„ fortsette â uavhengig av alder. Er det riktig Ă„ avbryte effektiv behandling for en syk 18-Ă„ring, kun fordi kalenderen sier at hun nĂ„ er «voksen»?