Jeg vil egentlig aldri ha en klem
Plus
Det er en utbredt misforstÄelse at menn mangler sprÄk for fÞlelser. At vi er avstumpet emosjonelt, at vi ikke fÄr sagt det vi kjenner. For noe tull. à uttrykke meg er nettopp det jeg gjÞr her. Ja, mer enn det: Jeg setter ord pÄ en forbudt fÞlelse.
Jeg synes ikke klemming er noe kult.
I et kryssord kunne «klem» vÊrt lÞsningen pÄ: UÞnsket kroppskontakt, fire bokstaver.
Det er ikke slik at jeg misliker mennesker som klemmer. Men nĂ„r jeg tar opptelling blant bekjente, kommer ikke-klemmerne best ut. Det er selve aktiviteten som trekker ned. Det gjelder ogsĂ„ hĂ„ndhilsere â sĂŠrlig de insisterende variantene i fylla: «Du er en bra fyr!» HĂ„ndhilsere ligger pĂ„ direkte nedrykk. Kvalikplassen gĂ„r til folk pĂ„ min alder som gir knoke og high five.
Overstadig klemming er en invasjon av privatsfÊren. «Jeg mÄ fÄ lov til Ä gi deg en klem», sier klemmeren. Jeg har begynt Ä svare nei.
De samme klemmerne kaller seg gjerne menneskekjennere. Men ser de ikke at jeg ikke vil? De pĂ„beroper seg sosial intelligens â hvor er den i gjerningsĂžyeblikket? Ofte ser de ikke forbi egen usikkerhet. Det er deres problem, ikke mottakerens. Hvorfor mĂ„ noen ha bekreftelse hele tiden? Tenk pĂ„ ordene klam og klebrig. Slik oppleves mange klemmer for meg.
Jeg rygger fra klemmen, til ingen nytte. Den usjarmerende dominansen toppes nÄr klemmeren krever at vi tar klemmen pÄ nytt. Fordi jeg ikke tok nok i.
Ser du galskapen, leser? Kan vi ikke si at et nikk er nok?
Motstand mot klemming blir gjerne lest som asosialt. Jeg mener det motsatte: Klemming i seg selv er ofte asosialt. Ikke av smittehensyn â jeg har ikke helseangst â men fordi gesten lukker rommet. Den gjĂžr noe uavklart til en kontrakt. Den forsegler et mĂžte fĂžr det har begynt.
I smĂ„byen er tilgjengelighet en plikt. Ă sitte stille blir mistenkelig. Ă vĂŠre alene tolkes som krise. Menn i 50â60-Ă„rene har en tendens til Ă„ feiltolke meg som deprimert. «GĂ„r det bra med deg?» spĂžr de. «Absolutt», svarer jeg hĂžflig. «Sliter du?» kommer oppfĂžlgingsspĂžrsmĂ„let. Anklagen er hĂ„rreisende. Jeg har begynt Ă„ svare: «Det angĂ„r ikke deg. SpĂžr jeg deg om du sliter?» Da gir de som regel opp.
Jeg husker det samme i SvolvÊr. Jeg satt alene pÄ konditoriet. Ved nabobordet satt kaffegjengen. Selvsagt mÄtte alfa-hannen vise de andre pensjonistene at han var et omsorgsmenneske. HÄnden pÄ skulderen: «GÄr det bsja med dÊg?»
Er det slik i Nord-Norge at vi ikke aksepterer individualitet? Kan man ikke sitte alene uten Ă„ bli reddet av hverdagshelter?
Vi nordlendinger liker Ä se pÄ oss selv som varme og rause. Men ofte er vi oppsÞkende pÄ klÞnete vis og skeptiske til det vi ikke kjenner. SÊrlig i alderen 50+ virker det som mange har mistet evnen til Ä lese et rom.
Under pandemien Ă„pnet rommet seg. Meterân fjernet klemmestĂžyen. For fĂžrste gang var det lov Ă„ la folk vĂŠre i fred. Jeg var heldig og slapp unna sykdom. Sosialt led jeg heller ingen nĂžd, tvert imot. Delvis nedstenging passet meg godt. Det gjorde meg ingenting at klemming var forbudt. Paradoksalt nok ble rommet stĂžrre. Bare paradoksalt fordi de utadvendtes ritualer hittil har fĂ„tt dominere.
I 2026 er vi dessverre tilbake i full klemmemodus.
Ikke-klemming er en sosial ferdighet. Den skaper rom. Den er smart pÄ samme mÄte som Ä hoppe over ballen i fotball. Den elegante manÞveren Äpner motstanderens forsvar. Men i kampreferatet er bragden usynlig. Du fÄr ikke assistpoeng for et sÄ uegoistisk trekk.
NÄr noen gir meg en uÞnsket klem, lukker jeg forsvaret. Interessen for dette mennesket synker brÄtt. Ivrig klamring fremstÄr som et forsÞk pÄ Ä forsegle en sosial kontrakt fÞr samtalen er i gang. NÄr jeg gÄr ut, vil jeg vÊre fri fra sosiale kontrakter. Jeg vil kunne sitte og observere. La rommet vÊre.
Internett er en gave. Jeg kan ikke programmere og gamer sjelden, men jeg er bedre skriftlig enn muntlig. Jeg liker resonnement. Derfor liker jeg nettet, som skriftlig arena. Rundt Ă„rtusenskiftet skrev jeg fortsatt brev til venner og venninner, lenge etter at de hadde gĂ„tt over til e-post. Det nye mediet virket kontoraktig og dagslys-preget. Ă ringe ville vĂŠrt praktisk â og dermed uaktuelt. I skuffelsen over brevets dĂžd forsto jeg ikke at fremtidens kommunikasjon skulle bli mer skriftlig. PĂ„ sosiale medier kan en stotrer vinne likevel, og jeg k-klager ikke.
Det finnes et taoistisk begrep: wu wei. Forfatteren Charles Bukowski tolket det som «donât try», som er inngravert pĂ„ gravsteinen hans. Leserne hans trykker fremdeles mottoet til brystet og tatoverer det pĂ„ knokene. Men «ikke prĂžv» hĂžres ut som et slagord for likegyldigheten. Uten Ă„ kunne kinesisk tror jeg ikke den opprinnelge meningen var ment som oppfordring til passivitet. En annen oversettelse av wu wei, «donât force it» hĂžres mer logisk ut og peker mot en dypere ferdighet: Ă„ handle i takt med det som allerede vil skje.
Klemming er ofte det motsatte. Det tvinger noe fram. Vilje fĂžr bevegelse. Handling fĂžr rom.
SÄ nei, jeg er ikke kald. Jeg er bare opptatt av rom. Av timing. Av Ä la mÞtet fÄ vÊre det det er.
Jeg vil egentlig aldri ha en klem.