Folk skulle bare visst, skriver advokat Ina Lindahl Nyrud.

Domstolen undervurderer presseetikken

Folk skulle bare visst hvilke omfattende forhåndsvurderinger og hvilket samarbeid på tvers av mediehus som ligger bak dekningen av denne rettssaken.

At domstolene foretar avveininger mellom ytringsfrihet og personvern, er både nødvendig og riktig. Men når både Høyesteretts ankeutvalg og Borgarting lagmannsrett i kjennelser i Høiby-saken legger til grunn at «de presseetiske reglene i begrenset grad vil bidra til å beskytte fornærmedes rett til privatliv», er det grunn til å reagere.

Uttalelsen vitner om en grunnleggende misforståelse av journalistikkens arbeidsmetode – og av hva både Høyesterett selv og Den europeiske menneskerettsdomstolen tidligere har lagt til grunn om forholdet mellom jus og presseetikk.

Et grunnleggende feil premiss

I Norge er det ikke dommeren som avgjør hva som publiseres. Som det heter i Dommerforeningens håndbok «Dommerne og mediene»: «Redaktøransvaret ligger hos den ansvarlige redaktør, ikke hos dommeren.» Dette er ikke en svakhet ved rettsstaten – det er en styrke. Redaktøransvaret har sitt fundament i presseetikken.

Den europeiske menneskerettsdomstolen har fremhevet presseetikken som sentral i avveiningen mellom privatliv og ytringsfrihet. Domstolen har brukt etikken som målestokk for om journalistikken er utøvd forsvarlig – «in accordance with the ethics of journalism». Som domstolen selv uttaler i oversatt tekst: «I en verden der individet konfronteres med enorme mengder informasjon, får etterlevelsen av journalistisk etikk økt betydning.»

Rettens mistillit er prinsipielt urovekkende

Det Høyesteretts ankeutvalg i realiteten gjør, er å undervurdere den profesjonelle vurderingsevnen som ligger i journalistikken – og som er vernet av menneskerettighetene.

Folk skulle bare visst hvilke omfattende forhåndsvurderinger og hvilket samarbeid på tvers av mediehus som ligger bak dekningen i denne rettssaken.

Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag har også nylig utarbeidet en egen veileder for dekning av overgrepssaker. Den gir detaljerte føringer for hensynsfull journalistikk, særlig overfor ofre og personer i sårbare situasjoner.

Domstolene skal selvsagt beskytte privatlivet. Men de skal ikke gjøre det ved å bagatellisere presseetikken eller fremstille journalisters etiske standarder som mindreverdige. For i et demokratisk samfunn er det nettopp samspillet mellom åpne domstoler, ansvarlige journalister og redaktører – og sterke presseetiske normer – som sikrer både offentlighet og vern.